1«Hvor er din elskede gått, du fagreste blant kvinner? Si hvor han har tatt veien, så vi kan hjelpe deg å lete.»
2«Min elskede gikk ned ¬i sin hage, til de angende blomsterbed. Han ville gjete i hagene og plukke liljer der.
3Min venn er min, ¬og jeg er hans, han som vokter sin hjord ¬blant liljer.»
4Min elskede, ¬du er fager som Tirsa, yndig som Jerusalem og skremmende ¬som en hær under banner.
5Vend dine øyne bort fra meg; for de gjør meg forvirret. Ditt hår er lik en flokk ¬av geiter som bølger ned ¬fra Gileads fjell.
6Dine tenner er som sauer når de kommer opp ¬fra vaskedammen. Alle har de tvillinger, og ingen av dem ¬har mistet sine lam.
7Som en skive av et granateple er tinningen bak ditt slør.
8Det er seksti dronninger, åtti medhustruer og terner uten tall.
9Men bare én er min due, hun som er uten lyte. Hun er eneste barnet ¬til sin mor, kjærest for kvinnen ¬som fødte henne. Piker som ser henne, ¬priser henne lykkelig, dronninger og medhustruer ¬hyller henne:
10«Hvem er hun som stråler ¬lik morgenrøden, fager som fullmånen, ¬klar som solen og skremmende ¬som en hær under banner?»
11Jeg gikk ned i nøttehagen for å se at det ble grønt ¬i dalen, for å se om vintreet ¬hadde friske skudd, og om granatepletrærne ¬blomstret.
12Men før jeg visste av det, fulgte jeg min lyst ¬og satte meg opp i min gjeve frendes vogn.
13«Snu deg, snu deg, ¬du pike fra Sjulam, snu deg, snu deg, ¬så vi får se deg!» «Hvorfor vil dere se på piken ¬fra Sjulam når hun svinger seg ¬i de dansendes rekker?»