Psalms 9
1 Til korlederen. Etter «Mut labbén». En Davids-salme.
2 Jeg vil takke deg, Herre, ¬av hele mitt hjerte og fortelle om alle dine under.
3 Jeg vil glede og fryde meg i deg og lovsynge ditt navn, ¬du Høyeste.
4 Mine fiender trakk seg tilbake, de snublet og omkom ¬for ditt åsyn.
5 Ja, du har ført min sak ¬og min strid, har satt deg på tronen, ¬du rettvise dommer.
6 Du truet folkeslag, ¬gjorde ende på de onde og utslettet deres navn for evig.
7 Fienden er ferdig, ¬ødelagt for alltid; folk drev du ut av byene, og ingen minnes dem mer.
8 Herren troner til evig tid, han har reist sitt dommersete.
9 Han dømmer verden ¬med rettferd, feller rettvis dom over folkeslag.
10 Herren er en borg ¬for de undertrykte, en borg i trengselstider.
11 De som kjenner ditt navn, ¬har tillit til deg, for du svikter ikke dem ¬som søker deg, Herre.
12 Syng for Herren, ¬som bor på Sion, kunngjør hans storverk ¬blant folkene!
13 Han straffer dem ¬som er skyldige i drap, men tar seg av de hjelpeløse og glemmer ikke deres skrik.
14 Vær meg nådig, Herre, ¬og se den nød som mine fiender ¬har voldt meg. Du fører meg opp ¬fra dødens porter
15 så jeg kan fortelle ¬om alle dine storverk og juble over din frelse ¬i Sions porter.
16 Folkeslag sank ¬i den graven de grov, deres føtter ble fanget ¬i garnet de spente ut.
17 Herren åpenbarte seg ¬og holdt dom; de gudløse ble fanget ¬i sin egen gjerning.
18 Til dødsriket skal de gudløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud.
19 Men de fattige blir ikke glemt ¬for alltid, de hjelpeløse er ikke ¬for evig uten håp.
20 Herre, reis deg! La ikke mennesker få makten, la folkeslag få sin dom ¬for ditt åsyn!
21 Herre, la folkene rammes ¬av redsel, så de skjønner ¬at de bare er mennesker.