Psalms 104
1 Lov Herren, min sjel! Stor er du, Herre, min Gud! I høyhet og herlighet ¬har du kledd deg,
2 lyset er kappen du hyller deg i. Du har spent himmelen ut ¬som en teltduk
3 og tømret din høysal ¬over vannet. Du gjør skyene til din vogn og farer fram på vindens vinger.
4 Vindene gjør du til sendebud, ild og luer til dine tjenere.
5 Du grunnla jorden ¬på dens søyler, aldri i evighet skal den rokkes.
6 Havdypet dekket den ¬som en kappe, vannet stod over fjellene.
7 Men det flyktet for din trussel, måtte rømme for din tordenrøst.
8 Det steg over fjell ¬og sank ned i daler til stedet du hadde fastsatt ¬for det.
9 Du satte en grense ¬det ikke går over, det skal ikke dekke jorden mer.
10 Du lar kilder velle fram ¬i dalene, og bekker renner ¬mellom fjellene.
11 De gir vann til alle villdyr ¬i marken, der slokker villeslene sin tørst.
12 Der har himmelens fugler rede, de synger mellom grenene.
13 Du vanner fjellene ¬fra din høysal, og jorden fylles ¬med grøden du gir.
14 Du lar gresset gro for dyrene og for menneskene vekster ¬som de kan dyrke. Slik lar du brødet ¬komme fra jorden
15 og vinen ¬som gjør menneskene glade. Du lar ansiktene skinne av olje, og gir brød ¬som styrker mennesket.
16 Herrens trær ¬får slokke sin tørst, Libanons sedrer, ¬som han har plantet.
17 I dem bygger fuglene rede, i sypressen har storken sitt hus.
18 De høyeste fjell ¬er steinbukkens hjem, i bergskortene ¬finner grevlingen ly.
19 Du skapte månen ¬til å fastsette tider, og solen, som vet ¬når den skal gå ned.
20 Du sender mørket, ¬og natten kommer; da kryr de fram, ¬alle dyr i skogen.
21 Unge løver brøler etter bytte og krever at Gud ¬skal gi dem føde.
22 Så renner solen, ¬de lister seg vekk og legger seg rolig i sine huler.
23 Da går mennesket ¬til sin gjerning for å gjøre sitt arbeid ¬til det blir kveld.
24 Herre, hvor mange ¬dine gjerninger er! Og alle har du gjort ¬med visdom; jorden er full ¬av det du har skapt.
25 Der er havet, så stort og vidt, med et mylder ¬som ingen kan telle, både av små og store dyr.
26 Der går skipene, ¬der er Leviatan, som du har skapt ¬til å leke seg i havet.
27 Alle sammen venter på deg, at du skal gi dem mat i rette tid.
28 Du strør ut, og de kan sanke; du åpner hånden og metter dem med gode gaver.
29 Skjuler du ditt ansikt, ¬gripes de av redsel; tar du livsånden fra dem, dør de og blir til jord igjen.
30 Du sender din Ånd, ¬og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.
31 Måtte Herrens ære vare evig, og Herren glede seg ¬over sitt verk!
32 Når han ser på jorden, ¬skjelver den; når han rører ved fjellene, ¬ryker de.
33 Jeg vil synge for Herren ¬hele livet og prise min Gud ¬så lenge jeg er til.
34 Måtte Herren ta vel imot ¬mitt kvad, så jeg kan glede meg i ham.
35 La synderne forsvinne ¬fra jorden, la ingen gudløse finnes mer! Lov Herren, min sjel! Halleluja!