1Min sønn, ¬gi akt på min visdom, vend øret til den innsikt jeg har.
2Så kan du ta vare på gode råd og vokte på kunnskapen ¬når du taler.
3Fremmed kvinne har honning ¬på leppen, hennes tunge er glattere ¬enn olje.
4Men til sist blir hun besk ¬som malurt og kvass som et tveegget sverd.
5Hennes fottrinn fører til døden, til dødsriket går hennes skritt.
6Hun akter ikke på livets vei, hun går seg bort, ¬men merker det ikke.
7Så hør på meg, mine barn, vik ikke av fra de ord jeg taler!
8Hold deg unna ¬annen manns kone, kom ikke nær hennes dør!
9Ellers må du gi din ungdoms kraft til andre, dine beste år ¬til en nådeløs herre.
10Andre får mette seg ¬av det du eier, det du vant med ditt strev, går til fremmedes hus.
11Da må du stønne ¬i din siste stund, når din kropp og ditt hold ¬tæres bort,
12og si: ¬«Hvordan kunne jeg hate tukt og ikke bry meg om ¬å bli refset!
13Jeg hørte ikke på dem ¬som underviste meg, lyttet ikke til mine læreres ord.
14Det hadde nesten gått ille ¬med meg da folket var samlet til ting.»
15Drikk av din egen brønn, rennende vann ¬fra din egen kilde!
16La ikke dine kilder ¬renne ut på gaten, dine bekker flyte på plasser ¬og torg!
17Du skal ha dem helt for deg selv og ikke dele dem med andre.
18Da skal din kilde være ¬velsignet. Gled deg over din ungdoms ¬hustru,
19den elskelige hind, ¬den yndige gasell! Fryd deg alltid ¬ved hennes barm, la hennes kjærlighet ¬stadig beruse deg!
20Hvorfor, min sønn, ¬vil du la deg beruse av en annen manns kone, hvorfor ta fremmed kvinne ¬i favn?
21Herren ser hvor mannen går, gir akt på de spor han følger.
22Den gudløse fanges ¬av sin egen udåd, hans synder holder ham fast ¬som snarer.
23Han må dø av mangel på tukt, i sin store dårskap ¬går han til grunne.