1Se, den som bringer ¬gledesbud, kommer løpende over fjell med budskap om fred. Hold dine høytider, Juda, og innfri dine løfter! For aldri mer kommer ¬voldsmannen mot deg, han er helt tilintetgjort.
2Når en som vil drive deg bort, rykker fram imot deg, hold da vakt i borgen, og hold utkikk langs veien. Spenn beltet fast om livet, ta deg sammen og vær sterk!
3– Herren skal gjenreise ¬Jakobs storhet og Israels velde. For ransmenn ¬har plyndret dem og lagt deres vinhager øde. –
4Krigerne har rødmalte skjold, stridsmennene er kledd ¬i skarlagen. Vognene ¬er som flammende fakler når de stilles opp til kamp, og hestene farer urolig av sted.
5Gjennom gatene ¬raser vognene fram, over torgene farer de ¬i susende fart. De ser ut som fakler, farer fram og tilbake som lyn.
6Stormennene kalles fram, de snubler i farten, men styrter fram mot muren, og skjoldtaket blir reist.
7Portene mot elven blir slått inn, og borgen vakler.
8De stiller henne fram, kler av henne ¬og fører henne bort. Hennes piker drives av sted; de klager som duer ¬og slår seg for brystet.
9Ninive ligner en dam som vannet renner ut av. De roper: «Stans nå, stans!» Men ingen vender tilbake.
10Røv sølv, røv gull! Her er rikdom uten ende, en overflod ¬av all slags dyre ting.
11Tomt og øde og plyndret! Redde hjerter ¬og vaklende knær, alle skjelver i hoftene, hvert ansikt er blussende rødt.
12Hvor er løvenes bolig, ungløvenes hule, hvor løven ¬og løvinnen vandret, og ingen skremte løveungen?
13Løven røvet ¬det ungene trengte, den drepte for løvinnene, fylte sine hi med bytte og sine huler med rov.
14Se, jeg skal komme over deg, lyder ordet fra Herren, ¬Allhærs Gud. Jeg lar dine vogner gå opp i røk; dine ungløver skal dø for sverd, og ditt bytte vil jeg utrydde ¬fra jorden. Dine sendebuds røst ¬skal aldri mer høres.