Job 41
1 Ingen er vel så dumdristig at han våger å terge ¬krokodillen. Hvem kunne stå seg mot den?
2 – Hvem har gitt meg noe først så jeg skulle gi ham igjen? Alt under himmelen ¬tilhører meg. –
3 Jeg vil ikke tie ¬om krokodillens lemmer, hvor sterke de er ¬og hvor fint de er bygd.
4 Hvem kan få hull ¬på dens ytre ham eller trenge igjennom ¬dens dobbelte panser?
5 Hvem tør åpne gapet på den? Det står slik skrekk ¬av dens tenner!
6 På ryggen har den rekker ¬av skjold, lukket tett som med segl.
7 Det ene slutter seg til det andre, ikke et pust kommer inn ¬mellom dem.
8 Skjoldene henger fast isammen, de griper inn i hverandre ¬og kan ikke skilles.
9 Når den nyser, blinker et lys, dens øyne stråler ¬som morgenrøden.
10 Flammende ild farer ut ¬av dens gap, det spruter gnister ut av det.
11 Fra dens nesebor stiger røk som fra en opphetet, ¬kokende gryte.
12 Pusten fra den ¬setter kull i brann, en flamme står ut av dens gap.
13 Styrke har den i sin nakke, og redsel hopper foran den.
14 Valkene under dens hals ¬er faste, de sitter som støpt ¬og rører seg ikke.
15 Dens hjerte er fast som stein, som den nederste stein ¬i kvernen.
16 Når den reiser seg, ¬grøsser helter, de går fra sans og samling ¬av redsel.
17 Om sverdet treffer, ¬biter det ikke på den, og heller ikke kastevåpen, ¬spyd eller pil.
18 Jernet akter den bare ¬som halmstrå og bronsen som morkent tre.
19 En pil kan ikke jage den ¬på flukt, stein fra slyngen ¬blir som halmstrå for den.
20 En klubbe regner den også ¬for halm, den bare ler ¬av susende kastespyd.
21 Under buken ¬har den kvasse tagger, som en treskeslede ¬setter den spor i gjørmen.
22 Den setter dypet i kok ¬som en gryte, lar havet skumme ¬som en kjele med salve.
23 Bak den går det en lysende sti, det ser ut som om dypet ¬har sølvhår.
24 Dens make fins ikke her ¬på jorden, skapt som den er uten frykt.
25 Den våger å se på alt ¬som er høyt, en konge over alle stolte dyr.