Job 32— NO7885BM

¹Nå holdt de tre mennene opp med å svare Job, fordi han mente at han hadde rett i forhold til Gud.

²Da ble Elihu brennende harm på Job. Elihu var sønn av Barakel fra Bus, av slekten Ram. Han ble harm på Job fordi han mente at han hadde rett mot Gud.

³Han ble også sint på de tre vennene, fordi de ikke hadde noe å svare og således gav Gud urett.

⁴Elihu hadde ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn han.

⁵Men da han så at det ikke fantes svar i deres munn, ble han brennende harm.

⁶Så tok Elihu, sønn av Barakel fra Bus, til orde og sa: Jeg er ung av år, ¬og dere er gamle. Derfor holdt jeg meg engstelig ¬tilbake, jeg våget ikke å si min mening.

⁷Jeg tenkte: «La alderen tale og de mange år ¬forkynne visdom!»

⁸Men det er ånden i mennesket og Den Allmektiges pust ¬som gir dem innsikt.

⁹Det er ikke alderen ¬som gir visdom, de gamle vet ikke alltid ¬hva som er rett.

¹⁰Derfor sier jeg: Hør på meg! Jeg vil også få si min mening.

¹¹Jeg har ventet på ¬at dere skulle tale og lyttet etter forstandige ord, mens dere tenkte på ¬hva dere skulle si.

¹²Jeg la nøye merke til dere, men ingen har gjendrevet Job, ingen har svart på hans ord.

¹³Si ikke: «Vi fant visdom ¬hos ham. Det er bare Gud ¬og ikke noe menneske som kan gjendrive ham.»

¹⁴Han har ikke rettet sin tale ¬til meg, og jeg vil ikke svare ham ¬slik dere gjorde.

¹⁵De er målløse ¬og svarer ikke mer, ordene svikter dem helt.

¹⁶Skal jeg vente når de ikke taler, når de står der ¬og ikke kan svare?

¹⁷Jeg for min del ¬vil også ta til orde også jeg vil si min mening.

¹⁸For jeg er full av ord, ånden i mitt indre driver meg.

¹⁹Mitt indre er lik vin ¬som ikke er åpnet, lik nyfylte skinnsekker ¬som holder på å revne.

²⁰Nå må jeg tale så jeg kan få luft, jeg vil åpne mine lepper ¬og ta til orde.

²¹Jeg tar ikke parti for noen, vil ikke smigre et menneske;

²²for jeg skjønner meg ikke ¬på smiger. Ellers kunne min skaper ¬snart rive meg bort.