1Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2Så sant Den Allmektige lever, han som ikke lar meg få ¬min rett, Gud som har gjort meg bitter:
3Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese,
4skal jeg ikke ta urett ¬på mine lepper eller falskhet på tungen ¬når jeg taler.
5Jeg vil aldri gi dere rett; så lenge jeg lever, skal jeg ikke oppgi ¬min hederlige ferd.
6Jeg hevder min rett ¬og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noe jeg har gjort i mitt liv.
7La min fiende stå der ¬som niding, min motstander ¬som ugjerningsmann!
8For hva kan den gudløse ¬håpe på når Gud skjærer livstråden over og gjør ende på hans liv?
9Hører Gud på hans klagerop når trengselen ¬kommer over ham?
10Kan han glede seg ¬over Den Allmektige og stadig rope til Gud?
11Jeg vil lære dere om Guds makt og ikke skjule ¬Den Allmektiges tanker.
12Dere har jo sett det, ¬alle sammen. Hvorfor kommer dere da ¬med tomt snakk?
13Dette er den lagnaden som det onde menneske får ¬hos Gud, den arv som voldsmannen ¬mottar fra Den Allmektige.
14Får han mange barn, ¬skal de falle for sverd, og etterkommerne ¬får ikke brød så de kan spise seg mette.
15De som overlever, ¬skal dø av pest, og enkene ¬får ikke holde sørgehøytid.
16Når han hauger opp sølv ¬som mold og samler seg klær som leire,
17skal rettferdige kle seg ¬med det han har samlet, og skyldfrie menn dele sølvet.
18Det huset han bygger, ¬er som spindelvev, som løvhytten ¬vaktmannen lager seg.
19Han legger seg ned ¬som en rik mann, men det gjør han aldri mer; når han våkner, ¬er rikdommen borte.
20Redsler innhenter ham ¬som vann, om natten feier stormen ¬ham vekk.
21Østavinden løfter ham opp og river ham med, ¬så han farer av sted.
22Folk kaster på ham ¬uten skånsel, han må flykte fra deres vold ¬og makt.
23De klapper hånlig i hendene og piper ham bort fra hans sted.