1Berg dere, ¬Benjamins sønner, kom dere bort fra Jerusalem! Blås i horn i Tekoa, reis en merkestang ¬på Bet-Hakkerem! For en ulykke truer fra nord, en veldig ødeleggelse.
2Jeg gjør ende på Sions datter, den fine, forvente damen.
3Til henne skal gjetere komme med saueflokkene sine. De slår opp telt omkring henne og hver beiter snaut sitt stykke.
4«Lys hellig krig mot henne! Kom, vi angriper ¬midt på dagen!» «Ve oss, det lir mot kveld, og skyggene blir lange.»
5«Kom, så går vi til angrep i natt og ødelegger byens borger.»
6Så sier Herren, Allhærs Gud: Fell trær og bygg opp en voll til beleiringen av Jerusalem! Byen skal kreves til regnskap, den er full av vold og urett.
7Som en kilde ¬lar vannet strømme fram, lar byen ondskapen strømme. Der hører en om vold og ran; stadig ser jeg lidelse og sår.
8Jerusalem, ta lærdom av dette, ellers vender jeg meg fra deg og gjør deg til en ørken, til et land der ingen kan bo.
9Så sier Herren, Allhærs Gud: Hold etterhøst som på et vintre, hold etterhøst på Israels rest! Gå over rankene igjen ¬med hånden lik en som plukker druer!
10«Hvem skal jeg tale til og advare slik at de hører det? Deres ører er uomskåret, de kan ikke høre etter. De driver spott ¬med Herrens ord og bryr seg ikke om det.
11Men jeg er fylt ¬av Herrens harme. Jeg greier ikke ¬å holde den tilbake.» Så øs den ut over barna på gaten og over hele ungdomsflokken! Både mann og kvinne ¬skal fanges, gamle menn og oldinger.
12Husene deres ¬skal overgis til andre, jordene og kvinnene med. For nå rekker jeg hånden ut mot dem som bor i landet, lyder ordet fra Herren.
13Alle sammen, små og store, søker urett vinning. Profeter og prester ¬farer alle med svik.
14Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier: «Fred, fred!» – og så er det ingen fred.
15De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skjemmes de ikke, de eier ikke skam i livet. Derfor skal de falle ¬som de andre; på den tid jeg krever dem ¬til regnskap, skal de stupe, sier Herren.
16Så sa Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile. Men de svarte: ¬«Vi vil ikke gå der.»
17Jeg satte vaktmenn over dere ¬og sa: «Lytt når hornet gjaller!» Men de svarte: ¬«Vi vil ikke lytte.»
18Hør derfor, dere folkeslag, og dere som er samlet, merk dere det ¬som skal skje iblant dem.
19Lytt, du jord! Nå fører jeg ulykke ¬over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min lov.
20Hva skal jeg med røkelse ¬fra Saba og det beste krydder ¬fra fjerne land? Brennofrene dere bringer, ¬vil jeg ikke ha, slaktofrene ¬bryr jeg meg ikke om.
21Derfor sier Herren: Se, jeg legger snublesteiner for dette folket, så det faller; fedre og sønner skal miste livet, granne skal dø sammen med granne.
22Så sier Herren: Det kommer et folk ¬fra landet i nord, et mektig folk bryter opp fra jordens ytterste ende.
23Spyd og bue har de i hånden, grusomme er de ¬og skåner ingen. Larmen av dem lyder ¬som havdur, på hester kommer de ridende. Rustet som stridsmenn ¬rykker de fram imot deg, Sions datter.
24Da vi hørte ryktet om dem, ble våre hender kraftløse. Vi ble grepet av angst, vi skalv som en ¬fødende kvinne.
25Gå ikke ut på marken og ferdes ikke på veien; for fienden har sverd, rundt omkring rår redsel.
26Bind sørgeplagg om deg, ¬mitt folk, og velt deg i støvet! Hold sørgehøytid ¬med bitter klage som når det eneste barnet dør. For brått skal han som herjer, komme over dere.
27Jeg har satt deg ¬til å prøve mitt folk lik en som prøver gull; du skal kjenne ¬og prøve deres ferd.
28Trassige opprørere er de alle, de går rundt og baktaler folk; de er som bronse og jern og bærer seg ondt at, ¬alle sammen.
29Belgen blåser, men blyet er uberørt av ilden. Det nytter ikke å smelte, de onde skilles ikke ut.
30De skal kalles vraket sølv, for Herren har vraket dem.