1Israel, ¬dersom du vender om, så vend deg til meg, ¬lyder ordet fra Herren. Tar du bort ¬dine avskyelige guder, så jeg aldri ser dem mer, skal du slippe å flakke ¬hjemløs omkring.
2Og sverger du ærlig, ¬rett og redelig «så sant Herren lever», skal folkene bli velsignet i ham og prise seg lykkelige i ham.
3Så sier Herren til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem: Bryt dere nytt land, og så ikke mer blant torner!
4Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud, dere menn i Juda ¬og folk i Jerusalem. Ellers flammer min harme opp ¬som ild og brenner uten ¬at noen slokker, fordi dere har gjort det onde.
5Kunngjør dette i Juda, rop det ut i Jerusalem: La hornet gjalle i landet, og rop av full hals: Kom sammen og la oss gå inn i festningsbyene!
6Løft banneret og før det til Sion! Berg dere, bli ikke stående! For jeg sender en ulykke ¬fra nord, en veldig ødeleggelse.
7En løve stiger opp fra krattet. En som herjer blant folkene, bryter opp og drar ut ¬fra sitt sted for å gjøre ditt land til en ørken. Byene dine skal legges i grus, så ingen kan bo der lenger.
8Bind derfor sørgeplagg ¬om livet, sett i med klagerop og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
9Den dagen, ¬lyder ordet fra Herren, skal kongen og høvdingene ¬miste motet. Prestene skal stivne av skrekk og profetene stå som lamslått.
10Jeg utbrøt: Å Herre Gud, du har sannelig sviktet dette folket og Jerusalem da du sa: «Dere skal ha fred», og så sitter sverdet ¬i strupen på oss.
11På den tid skal det bli meldt til dette folket og til Jerusalem: En vind som dirrer av hete, er på vei mot mitt folk fra de snaue høydene i ørkenen, ikke som når en kaster ¬og renser korn,
12nei, en sterkere storm kommer ¬hit på mitt bud. Nå vil jeg også felle dom ¬over dem.
13Som uværsskyer ¬stiger fienden opp, hans vogner er ¬som en virvelvind, hans hester er raskere enn ørner. Ve oss, nå er det ute med oss!
14Jerusalem, rens ditt hjerte ¬for ondskap, så skal du bli berget. Hvor lenge vil du gi rom for onde tanker i ditt sinn?
15Hør, det kommer et bud ¬fra Dan, en ulykkesmelding ¬fra Efraim-fjellene.
16Si fra til folk: Der er de! Rop det ut over Jerusalem! Fiender kommer fra fjerne land, de setter i hærrop ¬mot byene i Juda.
17Som vaktmenn på en åker ¬omringer de landet fordi det viste trass mot meg, lyder ordet fra Herren.
18Din atferd og dine gjerninger har ført dette over deg. Det er den beske frukt ¬av din ondskap; nå gjelder det ditt liv.
19Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte stønner, ¬jeg kan ikke tie. Jeg hører lyden av horn ¬og hærrop.
20Sammenbrudd ¬på sammenbrudd blir meldt, ja, hele landet er herjet. Mine telt blir ¬plutselig ødelagt, mine teltduker revner brått.
21Hvor lenge må jeg se banneret og høre lyden av horn?
22Ja, mitt folk er uforstandig, de kjenner ikke meg. De er uvettige sønner og skjønner ingen ting. De forstår seg på å gjøre ondt, men har ikke vett ¬til å gjøre det gode.
23Jeg så på jorden ¬– den var øde og tom, og på himmelen ¬– dens lys var borte.
24Jeg så på fjellene – de skalv, og alle haugene bevet.
25Jeg så – det fantes ikke ¬et menneske, og alle fugler under himmelen ¬var fløyet.
26Jeg så – det fruktbare land ¬var blitt ørken, og alle byene var revet ned. Det var Herren ¬som hadde gjort det i sin brennende vrede.
27Så sier Herren: Hele landet skal bli til ørken, men jeg gjør ikke ende på det.
28Derfor sørger jorden, og himmelen over den ¬mørkner. For jeg har talt og lagt min plan, jeg endrer den ikke ¬og tar den ikke tilbake.
29Ved lyden av hestfolk ¬og bueskyttere er hver eneste by på flukt. De gjemmer seg i tettskogen og klatrer opp på fjellknauser. Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.
30Du som er herjet, ¬hva vil du gjøre? Om du kler deg i skarlagen og pynter deg ¬med smykker av gull, om du gjør øynene store ¬med sminke, gjør du deg fin til ingen nytte. Dine elskere forakter deg, de står deg etter livet.
31Jeg hører stønn ¬som av en kvinne i veer, skrik som når hun føder ¬for første gang. Det er Sions datter som roper og gisper etter luft, strekker hendene ut og sier: «Ve meg, avmektig siger jeg om i hendene på mordere!»