1Judas synd ¬er skrevet opp med en griffel av jern og risset inn med diamantstift på deres hjerters tavle og på alterhornene.
2Deres sønner skal minnes altrene og Asjera-pælene som de hadde ¬under hvert frodig tre og på haugene som rager opp,
3på bergtopper ute i marken. Din rikdom og alle dine skatter overgir jeg til plyndring, likeså dine offerhauger til straff for synden ¬i hele ditt land.
4Da må du av deg selv ¬gi avkall på den arv som jeg har gitt deg. Jeg lar deg trelle ¬for dine fiender i et land du ikke kjenner. For min vrede flammer som ild, og den skal brenne for alltid.
5Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg ¬til svake skapninger og vender seg bort fra Herren.
6Han er som en busk ¬i ødemarken; han får ikke se ¬at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, ¬der ingen bor.
7Velsignet er den mann ¬som stoler på Herren og setter sin lit til ham.
8Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene ¬mot bekken. Det frykter ikke ¬når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp ¬med å bære frukt.
9Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, ¬det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?
10Jeg, Herren, er den som gransker hjerter ¬og prøver nyrer. Jeg lønner hver mann ¬etter hans ferd, etter frukten ¬av hans gjerninger.
11Lik en rapphøne som ruger egg den ikke selv har lagt, er den som vinner rikdom ¬med urett. Midt i sin levetid ¬må han gå fra den og står der til slutt som en narr.
12En herlig trone, opphøyet fra den første tid, er stedet hvor vår helligdom ¬står.
13Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, ¬blir til skamme; de som vender seg bort fra deg ¬i landet, skal bli skrevet opp. For de har forlatt Herren, kilden med levende vann.
14Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst. For du er min lovsang.
15Folk kommer og sier til meg: «Hvor blir det av Herrens ord? La det nå komme!»
16Jeg har ikke nektet ¬å være hyrde og følge etter deg. Jeg har ikke ønsket ¬ulykkesdagen hit. Du vet hva jeg har forkynt, det ligger åpent for deg.
17Vær ikke til redsel for meg, du er min tilflukt ¬på ulykkens dag.
18La ikke meg bli til skamme, men dem som forfølger meg. La ikke meg, men dem bli grepet av redsel! La en ulykkesdag komme ¬over dem, knus dem med et dobbelt slag!
19Så sa Herren til meg: Gå og still deg i Folkeporten, hvor Judas konger går inn og ut, og i alle de andre portene i Jerusalem,
20og si til dem: Hør Herrens ord, dere Judakonger, du Juda-folk og alle dere som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene.
21Så sier Herren: Dersom dere har livet kjært, så vokt dere for å bære noen bør på sabbatsdagen og komme inn gjennom Jerusalems porter med den.
22Dere må heller ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke utføre noe arbeid. Dere skal holde hviledagen hellig, slik som jeg har befalt deres fedre.
23De ville ikke høre og vendte ikke øret til, men gjorde nakken stiv; de var ulydige og tok ikke imot lærdom.
24Dersom dere vil høre på meg, lyder ordet fra Herren, så dere ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder hviledagen hellig og ikke utfører noe arbeid,
25da skal konger som sitter på Davids trone og som kjører med hester og vogner, få komme inn gjennom portene, både de og høvdingene deres, mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem. Og det skal alltid bo folk i denne byen.
26Da skal de komme fra byene i Juda og bygdene omkring Jerusalem, fra Benjamin-landet, Sjefela, fjell-landet og Negev for å bære fram brennoffer, slaktoffer, grødeoffer og røkelse og bringe takkoffer i Herrens hus.
27Men vil dere ikke lyde meg og holde hviledagen hellig, men kommer med bører inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem og skal ikke slokne.