1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og mektig trone, og slepet av hans kappe fylte templet.
2Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende.
3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig ¬er Herren Sebaot. All jorden er full ¬av hans herlighet.»
4Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk.
5Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann ¬med urene lepper, jeg bor blant et folk ¬med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.»
6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret.
7Med den rørte han ved min munn og sa: «Se, denne har rørt ¬ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, ¬din synd er sonet.»
8Så hørte jeg Herrens røst: «Hvem skal jeg sende, ¬og hvem vil gå for oss?» Da sa jeg: «Se, her er jeg. Send meg!»
9Og han sa: «Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, ¬men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!
10Gjør hjertet sløvt ¬hos dette folket, gjør ørene tunghørte, ¬klin øynene til, så det ikke kan se med øynene og ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om og bli leget!»
11Da spurte jeg: «Hvor lenge, Herre?» Han svarte: «Til byene er øde, og ingen bor i dem, til husene er folketomme, og landet ligger ¬som en ødemark.»
12Langt bort ¬skal Herren sende folket, øde og tomt skal det bli i landet.
13Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den bli ryddet ut, som når en eik ¬eller terebinte felles, og bare en stubb står igjen. Stubben skal være en ¬hellig sæd.