1Jeg vil synge en sang ¬om min venn, min kjære venns sang ¬om hans vingård. En vingård hadde min venn i en fruktbar bakke.
2Han grov den om ¬og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn ¬i hagen og hogg ut en vinpresse der. Nå ventet han ¬å høste gode druer, men besk var frukten den bar.
3Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne saken mellom meg og min vingård!
4Hva var det mer å gjøre ¬med hagen som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den ¬så besk en frukt, når jeg ventet meg ¬gode druer?
5Nå skal jeg la dere få vite hva jeg vil gjøre ¬med vingården min. Jeg tar bort gjerdet, ¬så den beites av, jeg river ned muren, ¬så den tråkkes ned.
6Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres ¬og hakkes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn ¬over den.
7For vingården til Herren, ¬Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen som var hans lyst og glede. Han ventet rett – men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd – men hør, det ble skrik!
8Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker, til det ikke mer ¬finnes plass igjen, så dere får sitte alene i landet!
9Fra Herren, Allhærs Gud, lyder det i mine ører: Sannelig, ¬mange hus skal legges øde og store, fine gårder stå tomme.
10For en vingård ¬som kan pløyes på ti dager, gir bare en bat igjen, og en homer såkorn gir en efa.
11Ve dem som står tidlig opp ¬om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin.
12Når de holder fest, ¬har de lyre og harpe, håndtrommer, fløyter – og vin. Men Herrens gjerning ¬enser de ikke, de har ikke syn ¬for hans henders verk.
13Derfor skal mitt folk ¬bli bortført før de vet av det. Stormennene skal forgå ¬av hunger, og mengden skal pines ¬av tørste.
14Derfor åpner dødsriket ¬sitt svelg og spiler opp gapet umåtelig; dit ned farer stormennene og den larmende, lystige flokk.
15Da skal menneskene bøyes og hver mann ydmykes, de stolte må slå sine øyne ned.
16Men Herren, Allhærs Gud, skal være høy ¬når han holder dom. Den hellige Gud viser seg hellig ¬ved rettferd.
17Der skal lammene beite ¬som i en utmark, gjøfe og geiter skal gå og gnage på de øde tomtene.
18Ve dem ¬som trekker skylden til seg med ondskaps sterke tau, og sleper på synd ¬som med vognrep!
19De sier: «Han må skynde seg ¬og gjøre sitt verk, så fort at vi kan se det. La det skje, det som Israels Hellige ¬har bestemt, la det komme, ¬så vi får oppleve det!»
20Ve dem ¬som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys ¬og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!
21Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!
22Ve dem som er helter ¬– til å drikke vin, og djerve menn ¬– til å blande rusdrikk,
23som mot bestikkelser ¬frikjenner den skyldige og ikke lar den uskyldige ¬få sin rett!
24Derfor, som ild fortærer halm og høy synker sammen i luen, skal deres rot råtne bort, deres blomst fyke opp ¬som støv. For de har vraket lov og lære fra Herren, Allhærs Gud, og foraktet ordet ¬fra Israels Hellige.
25Derfor flammer Herrens vrede ¬mot hans folk. Han rekker ut hånden mot det og slår det så fjellene skjelver, og likene ligger ¬som avfall i gaten. Hans harme har likevel ikke ¬lagt seg, ennå er hans hånd rakt ut.
26Han løfter et banner ¬for et folk langt borte og plystrer det hit ¬fra jordens ende. Og se, der kommer de ¬fort og lett.
27Ingen er trette, ¬og ingen snubler, ingen blunder, og ingen sover. Beltet om livet løsner ikke, og ingen skorem slites av.
28Pilene deres er kvasse, og alle buene er spent; hestenes hover er som flint og vognhjulene ¬som en virvelvind.
29De brøler som løvinner, brøler som unge løver. Knurrende griper de sitt bytte, og bærer det bort ¬– det er ingen som redder.
30Den dagen skal det bruse ¬over folket, som når havet bruser. Ser en ut over jorden, ¬er det trengsel og mørke. Lyset svinner ¬under tunge skyer.