1Ve dem som drar ned ¬til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester, som stoler på vogner ¬fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er sterke, men ikke vender seg ¬til Israels Hellige og ikke søker råd hos Herren.
2Men også han er vis ¬og lar ulykken komme, sine ord tar han ikke tilbake. Han skal reise seg mot flokken ¬av dem som gjør ondt, mot ugjerningsmenn ¬som kommer til hjelp.
3Egypterne er mennesker, ¬ikke Gud, deres hester er kjøtt, ikke ånd. Når Herren strekker ut ¬sin hånd, da skal hjelperen snuble, og den som blir hjulpet, ¬skal falle; de skal omkomme, ¬alle som en.
4For så har Herren sagt til meg: Likesom løven, ¬den unge løven, knurrer over sitt bytte, og ikke blir skremt ¬av gjeternes rop eller dukker seg ned ¬når de bråker, om så hele flokken samler seg ¬imot den, slik skal Herren, Allhærs Gud, stige ned og stride mot Sion-fjellet ¬og Jerusalems-haugen.
5Som fuglene brer ut sine vinger, slik skal Herren, Allhærs Gud, verne om Jerusalem. Han skal verne og berge, skåne og bringe i sikkerhet.
6Israels sønner, vend om til ham som dere så troløst har falt ifra.
7Den dagen skal alle kaste fra seg avgudene av sølv og gull, som dere selv har laget ¬– til synd!
8Assur skal falle for et sverd som ikke føres av mennesker; det sverd ¬som gjør ende på ham, er det ikke en mann som løfter. Han skal rømme for sverdet, og hans unge krigere skal settes til tvangsarbeid.
9Hans klippe skal dra bort ¬i redsel, hans høvdinger skremmes ¬fra banneret. Så lyder ordet fra Herren, som har en ild i Sion, en ovn i Jerusalem.