1Ve Ariel, Ariel, byen der David slo leir! Legg bare år til år, la høytider komme og gå!
2Jeg vil føre trengsel over Ariel, så det blir sorg og sut. Jeg gjør det til et virkelig Ariel.
3Jeg skal beleire deg, bygge voller opp omkring deg og reise skanser imot deg.
4Da skal du bøyes ¬og tale fra jorden, dine ord skal lyde dempet ¬fra støvet. Stemmen stiger ¬som dødningemål, fra molden kommer de ord ¬du hvisker.
5Men så skal flokken ¬av dine fiender bli som fint støv og mengden av voldsmenn ¬som fykende agner. Brått, i et eneste øyeblikk,
6kommer straffen fra Herren, ¬Allhærs Gud, med bulder og brak ¬og veldig drønn, med vindkast, storm ¬og fortærende ild.
7Som en drøm, ¬som et syn om natten, blir de borte, alle de folkeslag som kjemper mot Ariel, som angriper byen og borgen og fører trengsel over den.
8Da går det ¬som når den sultne drømmer og synes at han får mat: Når han våkner, ¬er ikke sulten stilt; eller som når den tørste ¬drømmer og synes at han drikker: Han våkner utmattet og tørst. Slik går det ¬med alle de folkeslag som kjemper mot Sion-fjellet.
9Stirr på hverandre, ¬fulle av undring, la øynene klistres igjen ¬og vær blinde! Vær drukne, men ikke av vin, og rav omkring, ¬men ikke av rusdrikk!
10For Herren har sendt over dere en ånd som gir dyp søvn. Han har lukket deres øyne ¬– profetene, og dekket deres hoder – seerne.
11Slik er alle syner blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Gir de den til en som skjønner seg på skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg kan ikke; den er forseglet.»
12Og gir de boken til en som ikke kan lese, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg kan ikke lese.»
13Herren sa: Fordi dette folket holder seg nær til meg ¬med munnen og ærer meg med leppene, mens hjertet er langt borte ¬fra meg, og fordi den frykt ¬de har for meg, er tillærte menneskebud,
14derfor vil jeg fortsette ¬å gå fram mot dem på underlig, selsom vis. Da skal visdommen ¬hos deres vismenn forgå og de klokes klokskap ¬forsvinne.
15Ve dem som nede i det dype gjemmer sine planer ¬for Herren! I mørket skjer deres gjerninger; de sier: «Hvem ser oss? ¬Hvem vet om oss?»
16Hvor bakvendt dere tenker! Skal ikke pottemakeren aktes høyere enn leiren? Kan verket si ¬om håndverkeren: «Han har ikke laget meg», og karet si om pottemakeren: «Han skjønner seg ikke ¬på slikt»?
17Det er bare en liten stund igjen, så skal Libanon ¬bli til en frukthage, og det som nå er frukthage, skal regnes som skog.
18Den dagen skal de døve høre ord som blir lest fra en bok, og ut av mulm og mørke skal blindes øyne se.
19De hjelpeløse skal på ny få glede seg i Herren, og fattige mennesker skal juble over Israels Hellige.
20For det er ute ¬med voldsmannen, spotteren er borte, og ryddet ut er alle de som bare tenkte på ondskap,
21de som talte slik ¬at folk ble dømt skyldige, la snarer for den ¬som hevdet retten på tinget, og drev skyldfrie bort ¬med tomt snakk.
22Derfor, så sier Herren, han som er Gud for Jakobs ætt, og som fridde Abraham ut: Nå skal ikke Jakob ¬bli til skamme, hans ansikt skal ikke blekne ¬mer.
23For når han og hans barn får se det mine hender har gjort ¬iblant dem, da skal de holde ¬mitt navn hellig, de skal ha age ¬for Jakobs Hellige og frykte Israels Gud.
24Folk som farer vill i sine tanker, skal lære å forstå, og de som murrer av misnøye, skal få større innsikt.