Bible

1 Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, jeg kalte min sønn fra Egypt. 2 Men jo mer jeg ropte på folket, dess mer gikk de bort fra meg. De ofret til Ba’al-gudene, tente offerild for gudebilder, 3 – enda jeg lærte Efraim å gå og tok dem på armene mine; men de skjønte ikke ¬at jeg leget dem. 4 Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem ¬likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned ¬og gav dem mat. 5 De skal ikke vende tilbake ¬til Egypt, men Assur skal være ¬deres konge, for de vil ikke vende om. 6 Sverdet skal rase ¬i deres byer, bryte bommene i stykker ¬og ete om seg, fordi deres planer er onde. 7 Mitt folk henger fast ¬ved sitt frafall fra meg. De roper alle til Den Høye, men han reiser dem ikke opp. 8 Hvordan kan jeg oppgi deg, ¬Efraim, og la deg fare, Israel? Hvordan oppgi deg ¬som Adma, gjøre med deg ¬som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. 9 Jeg vil ikke følge ¬min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud ¬og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; jeg kommer ikke med harme. 10 De skal holde seg til Herren. Han skal brøle som en løve. Når han brøler, ¬skal hans sønner komme skjelvende fra vest. 11 Skjelvende skal de komme som en fugl fra Egypt, som en due fra Assur. Jeg vil la dem bo i sine hus, lyder ordet fra Herren.