1Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, jeg kalte min sønn fra Egypt.
2Men jo mer jeg ropte på folket, dess mer gikk de bort fra meg. De ofret til Ba’al-gudene, tente offerild for gudebilder,
3– enda jeg lærte Efraim å gå og tok dem på armene mine; men de skjønte ikke ¬at jeg leget dem.
4Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem ¬likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned ¬og gav dem mat.
5De skal ikke vende tilbake ¬til Egypt, men Assur skal være ¬deres konge, for de vil ikke vende om.
6Sverdet skal rase ¬i deres byer, bryte bommene i stykker ¬og ete om seg, fordi deres planer er onde.
7Mitt folk henger fast ¬ved sitt frafall fra meg. De roper alle til Den Høye, men han reiser dem ikke opp.
8Hvordan kan jeg oppgi deg, ¬Efraim, og la deg fare, Israel? Hvordan oppgi deg ¬som Adma, gjøre med deg ¬som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner.
9Jeg vil ikke følge ¬min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud ¬og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; jeg kommer ikke med harme.
10De skal holde seg til Herren. Han skal brøle som en løve. Når han brøler, ¬skal hans sønner komme skjelvende fra vest.
11Skjelvende skal de komme som en fugl fra Egypt, som en due fra Assur. Jeg vil la dem bo i sine hus, lyder ordet fra Herren.