1Dette er de ord som Moses talte til hele Israel i ødemarken øst for Jordan, på Araba-sletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab,
2elleve dagsreiser fra Horeb etter den veien som fører over Se’ir-fjellene til Kadesj-Barnea.
3Det var i det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, at Moses talte til israelittene og kunngjorde alt det som Herren hadde befalt ham å si til dem.
4Det skjedde etter at Moses hadde slått amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot og Edre’i.
5Øst for Jordan, i Moab, begynte Moses å utlegge denne loven. Han sa:
6Herren vår Gud talte således til oss ved Horeb: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.
7Bryt nå opp og dra til amorittenes fjell-land og til grannefolkene i Jordan-dalen, i fjellene og i Sjefela, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til Storelven, Eufrat.
8Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå av sted og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere.»
9Den gang sa jeg til dere: «Jeg kan ikke alene greie strevet med dere.
10Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er mange som stjernene på himmelen.
11Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere nå er, og velsigne dere, slik som han har lovt.
12Men hvordan kan jeg alene greie strevet og møyen med dere og stridighetene mellom dere?
13Kom med noen kloke, forstandige og kyndige menn fra hver stamme, og jeg vil gjøre dem til førere for dere.»
14Da svarte dere meg: «Det er både rett og godt, det du foreslår å gjøre.»
15Så tok jeg stammehøvdingene deres, kloke og kyndige menn, og gjorde dem til ledere for dere, til førere for avdelinger på tusen, hundre, femti og ti, og til tilsynsmenn for stammene.
16Den gang gav jeg deres dommere dette påbud: «Hør på deres landsmenn og døm rettferdig når noen har sak med en landsmann eller med en innflytter som bor hos ham.
17Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Både høy og lav skal dere høre på og ikke være redde for noen; for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.»
18Jeg gav dere den gang påbud om alt dere skulle gjøre.
19Så brøt vi opp fra Horeb og drog gjennom hele den store og uhyggelige ørkenen som dere har sett. Vi fulgte veien til amorittenes fjell-land, slik som Herren vår Gud hadde befalt oss, og kom til Kadesj-Barnea.
20Da sa jeg til dere: «Dere er nå kommet til amorittenes fjell-land, som Herren vår Gud vil gi oss.
21Se, Herren din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd, og mist ikke motet!»
22Da kom dere til meg alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien til å speide ut landet for oss og gi oss melding om veien vi skal ta dit opp, og om byene vi kommer til.»
23Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme.
24De gikk av sted, drog opp i fjellet og kom til Esjko-ldalen. De speidet ut landet,
25tok med seg noe av frukten som vokser der, og brakte den ned til oss. Så gav de oss denne meldingen: «Landet som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.»
26Men dere ville ikke dra dit. Dere satte dere opp mot Herren deres Gud.
27Dere satt i teltene og murret: «Det er fordi Herren hater oss at han har ført oss ut av Egypt. Han vil overgi oss i amorittenes hender for å utrydde oss.
28Hva er det for slags land vi drar opp til? Våre stammefrender gjorde oss motløse da de kom og fortalte om et folk som er større og høyere enn vi, og om store byer med himmelhøye festningsmurer. Der hadde de også sett anakitter.»
29Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme, og frykt ikke for dem!
30Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det i Egypt
31og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette sted.»
32Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud,
33han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild for å vise dere den veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.
34Da Herren hørte hvordan dere talte, ble han harm og sverget:
35«Ingen av disse menn, av denne onde slekt, skal få se det gode landet som jeg med ed har lovt å gi deres fedre,
36unntagen Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Ham og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.»
37På grunn av dere ble Herren vred på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme dit inn.
38Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, han skal få komme inn. Gjør ham modig og sterk, for han skal hjelpe Israel til å vinne landet.
39Småbarna som dere trodde ville bli til bytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det.
40Men dere må snu og dra ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.»
41Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Og hver og en av dere spente våpen på seg. Dere holdt det for en lett sak å trenge inn i fjell-landet.
42Men Herren sa til meg: «Si til dem at de ikke skal dra opp og kjempe. For jeg er ikke med dem, og da kommer de til å bli slått av sine fiender.»
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere satte dere opp mot Herren og var overmodige nok til å dra opp i fjellene.
44Da drog amorittene, som bodde der i fjell-landet, ut mot dere. De forfulgte dere som en sverm av bier, slo dere i Se’ir og drev dere helt til Horma.
45Så vendte dere tilbake og gråt og bad til Herren. Men Herren hørte ikke på deres klage og lyttet ikke til deres bønn.
46Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde.