1Høyr ordet som HERREN talar til dykk, Israels hus.
2Så seier HERREN: De skal ikkje læra dykk å gå dei vegane folkeslaga går, og ikkje frykta teikna på himmelen sjølv om folkeslaga fryktar dei.
3For skikkane til folka er tomme. Dei høgg eit tre i skogen, ein handverkar lagar det til med øks,
4dei pryder det med sølv og gull, dei fester det med naglar og hammar så det står støtt.
5Dei er som fugleskremsla på ei agurkmark, ikkje kan dei snakka, og dei må berast, for dei kan ikkje gå. Ver ikkje redde dei! Dei gjer ikkje nokon skade, men dei kan heller ikkje gjera noko godt.
6Ingen er som du, HERRE. Du er stor, namnet ditt er stort og mektig.
7Kven må ikkje frykta deg, du konge over folkeslaga? Det er din rett. For mellom alle vismenn hos folkeslaga og i alle rike er ingen som du.
8Alle som ein er tåpelege og dumme, opplærte av tomme gudar, ein trestokk.
9Det hamra sølvet er innført frå Tarsis og gullet frå Ufas. Det er verk av treskjerar og gullsmed, kledd i blått og raudt purpur, kunstverk alt saman.
10Men HERREN er den sanne Gud, den levande Gud, den evige kongen. Jorda skjelv for hans harme, folkeslaga kan ikkje halda ut hans vreide.
11Dette skal de seia til dei: «Dei gudane som ikkje skapte himmel og jord, skal utryddast frå jorda og under himmelen.»
12Han laga jorda med si kraft, han grunnla verda i sin visdom og spente ut himmelen ved si innsikt.
13Når hans røyst høyrest, brusar vatnet i himmelen, han lèt skyer stiga opp frå enden av jorda, han lagar både lyn og regn, han lèt vinden sleppa ut frå sine forrådskammer.
14Alle menneske er dumme og uforstandige. Kvar gullsmed må skjemmast av gudebiletet sitt, for det støypte biletet hans er løgn. Det er ikkje ånd i dei.
15Tomme er dei, eit verk til spott. Når straffa kjem, går dei til grunne.
16Han som er Jakobs del, er ikkje som desse, for det er han som formar alt. Israel er hans eigen stamme. HERREN over hærskarane er hans namn.
17Ta bylten din opp frå bakken, du kvinne som bur i ein kringsett by!
18For så seier HERREN: Sjå, denne gongen slengjer eg bort dei som bur i landet. Eg gjev dei trengsle for at dei skal finna meg.
19Ve meg, for eit brot! Eg har eit sjukt sår. Eg tenkte: Dette er berre ei liding som eg må bera.
20Teltet mitt er øydelagt, alle snorer avrivne. Borna mine har forlate meg, dei er borte. Det er ikkje lenger nokon som set opp teltet mitt og spenner ut teltdukane.
21For gjetarane er dumme, dei søkjer ikkje HERREN. Difor lukkast dei ikkje, heile flokken deira blir spreidd.
22Dårleg nytt: No kjem det, eit kraftig jordskjelv frå landet i nord. Det gjer byane i Juda til ørken, ein stad der sjakalar held til.
23Eg veit, HERRE, at mennesket ikkje sjølv rår for sin veg, og at ferdamannen ikkje sjølv kan styra sine steg.
24Oppdra meg, HERRE, men gjer det rett, ikkje i vreide, så du gjer meg liten.
25Aus ut din harme over folkeslag som ikkje kjenner deg, over slekter som ikkje kallar på ditt namn. For dei har ete opp Jakob, ete han opp og gjort ende på han og lagt bustaden i øyde.