1Kven er han som kjem frå Edom, frå Bosra i raude klede, han med den staselege drakta, han som skrid fram med stor kraft? «Det er eg, som talar i rettferd og har makt til å frelsa.»
2Kvifor er drakta di så raud, lik kleda til ein som trakkar druer?
3«I vinpressa trakka eg åleine, ingen av folka var med meg. Eg trakka på dei i min vreide og trampa dei ned i min harme. Safta deira spruta på kleda mine, heile drakta mi vart tilsølt.
4For eg hadde hemnens dag i hjartet, året for å løysa ut var kome.
5Eg såg meg om, det var ingen som hjelpte, eg undra meg, men fekk inga støtte. Armen min hjelpte meg, og harmen min støtta meg.
6Eg trampa folka ned i min vreide og knuste dei i min harme, og blodet deira lét eg renna til jorda.»
7Eg vil minnast HERRENS velgjerningar og lovsyngja HERREN for alt det HERREN har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i si miskunn og sin store kjærleik.
8Han har sagt: «Ja, dei er mitt folk, born som aldri svik.» Og han vart deira frelsar.
9I all deira trengsle var det inga trengsle. Engelen for hans andlet frelste dei. I sin kjærleik og i si medkjensle løyste han dei ut. Alltid lyfte han dei og bar dei i gamle dagar.
10Men dei var trassige og gjorde hans heilage Ande sorg. Så vart han ein fiende for dei, han kjempa sjølv imot dei.
11Då tenkte folket på gamle dagar, på Moses. Kvar er han som førte ein gjetar for småfeet sitt opp frå vatnet? Kvar er han som gav sin heilage Ande i hans indre,
12han som lét sin herlege arm gå fram på høgre sida av Moses, han som kløyvde vatnet framfor dei for å skapa seg eit evig namn,
13han som lét dei gå gjennom djupa som hesten gjennom ørkenen? Dei snubla ikkje.
14Lik buskap som går ned i dalen, førte HERRENS ande dei til kvile. Slik leidde du ditt folk for å skapa deg eit herleg namn.
15Sjå ned frå himmelen, frå din heilage, herlege bustad! Kvar er din lidenskap og din styrke? Ditt dirrande hjarte og di miskunn held seg attende for meg.
16For du er vår far! Abraham kjenner oss ikkje, og Israel vil ikkje vita av oss. Du, HERRE, er vår far. Ditt namn frå gamle dagar er Han som løyser oss ut.
17Kvifor fører du oss bort, HERRE, frå dine vegar? Kvifor gjer du hjartet vårt hardt så vi ikkje fryktar deg? Vend attende for dine tenarar skuld, stammane som er din eigedom!
18Lite eigde ditt heilage folk, våre motstandarar trakka din heilagdom ned.
19Det er som om du aldri hadde herska over oss, som om namnet ditt ikkje var nemnt over oss.