1Daude fluger får salveblandarens olje til å stinka og bobla, eit grann dårskap veg meir enn visdom og ære.
2Den vises hjarte fører rette vegen, men dårens tanke fører gale av stad.
3Sjølv når dåren ferdast på gata, manglar han vit. Han kunngjer for alle at han er dum.
4Om herskaren blir harm på deg, så gå ikkje frå plassen din; sinnsro kan hindra store feilsteg.
5Ein uting har eg sett under sola, eit mistak av den som sit med makta:
6Dårskap vart sett i høgsetet, medan rikfolk sat nedst ved bordet.
7Eg såg slavar til hest og fyrstar til fots lik slavar.
8Den som grev ei grav, kan sjølv falla nedi; den som riv eit grensegjerde, kan bli biten av ein orm.
9Den som bryt stein, kan skada seg. Den som kløyver trestammar, kan koma i fare.
10Når øksa ikkje bit og egga er uslipt, må han bruka dess større kraft. Men den duglege veit å bruka visdomen sin.
11Om ormen høgg før maningsord er sagt, kva gagn har manaren då av si kunst?
12Ord frå den vises munn vinn velvilje, men dårens lepper gjev han forderving.
13Han byrjar med å tala dårskap, og han sluttar av med det reine vanvitet.
14Ja, dåren bruker mange ord. Mennesket veit ikkje kva som skal henda. Kven kan fortelja han kva som kjem til å henda når han er borte?
15Dåren masar så han blir trøytt, han som ikkje eingong veit vegen til byen.
16Ve deg, du land som har eit barn til konge og stormenn som held gilde når morgonen gryr.
17Lukkeleg er du land som har ein høgætta konge og stormenn som held måltid i rett tid, som staute menn og ikkje som drankarar.
18Der latskapen rår, sig takbjelkane ned, og sit ein med hendene i fanget, dryp det inn i huset.
19Folk held fest for å mora seg, og vinen gjev glede i livet, men pengar er svaret på alt.
20Ikkje eingong i tankane skal du forbanna ein konge. Sjølv ikkje i soverommet må du forbanna ein som er rik. For fuglane under himmelen ber lyden av stad, dei som har venger, fortel kva du har sagt.