1På denne tiden gikk Jesus på sabbaten (hvile) gjennom åkrene, og disiplene hans ble sultne, og begynte å plukke aks og spise.
2Men da fariseerne så det, sa de til ham, Se!, disiplene dine gjør det som ikke er lovlig å gjøre på en sabbat.
3Men han sa til dem, Har dere ikke lest hva David gjorde, da han og de som var med ham var sulten?
4Hvordan han gikk inn i guds hus, og spiste skue-brødene, som ikke var lovlig for ham å spise, heller ikke for dem som var med ham, foruten prestene alene?
5Eller har dere ikke lest i loven, at prestene på sabbatene verdsliggjør sabbaten i tempelet, og er uskyldige?
6Men jeg sier dere, at her er større enn tempelet.
7Men hvis dere hadde visst hva det er, Medlidenhet vil jeg ha og ikke offer, da hadde dere ikke fordømt de uskyldige;
8For menneske-sønnen er herre også over sabbaten.
9Og da han hadde dratt bort derfra, kom han til synagogen deres.
10Og se!, et menneske som hadde en vissen hånd; og de spurte ham, og sa, Om det er lovlig å helbrede på sabbatene? For at de kunne anklage ham.
11Og han sa til dem, Hvilket menneske vil det være iblant dere, som skal ha én sau, og hvis denne faller på sabbatene i en grøft, som slett ikke vil gripe den og vekke den opp?
12Hvor mye overgår da et menneske enn en sau? Så er det da lovlig å gjøre godt på sabbatene.
13Da sier han til mennesket, Utstrekk hånden din. Og han utstrakte, og den var gjenopprettet frisk som den andre.
14Men da fariseerne hadde gått ut tok de rådslutning mot ham, hvordan de kunne fullstendig ødelegge ham.
15Men da Jesus visste det, trakk han seg tilbake derfra; og store flokker fulgte ham, og han helbredet dem alle;
16og han irettesatte dem for at de ikke skulle gjøre ham synlig;
17for at det skulle fullføres det som var sagt gjennom forutsieren Jesaja, som sier,
18Se!, tjeneren min som jeg har valgt, min elskede, som min sjel har velbehag i; jeg vil legge min ånd på ham, og han skal fortelle dom for nasjonene;
19han skal ikke krangle, heller ikke rope, heller ikke skal noen høre røsten hans i gatene.
20Han skal ikke bryte et fullstendig knust rør, og ikke slukke et rykende lin, inntil han bringer ut dommen til seier.
21Og i hans navn skal nasjonene håpe.
22Da ble det frembåret en demonbesatt til ham, blind og døv; og han helbredet ham, så at den blinde og døve både talte og så.
23Og alle flokkene ble ute av seg og sa, Er vel ikke dette Davids sønn?
24Men da fariseerne hadde hørt det, sa de, Denne utkaster ikke demonene bortsett fra ved Be'elsebul, demonenes fører.
25Og Jesus, som visste deres tanker, sa til dem, Ethvert kongerike som fordeler seg mot seg selv legges øde; og enhver by eller hus som fordeler seg mot seg selv vil ikke bli stående.
26Og hvis Satan utkaster Satan, var han fordelt mot seg selv; hvordan kan da hans kongerike bli stående?
27Og hvis jeg utkaster demonene ved Be'elsebul, ved hvem utkaster deres sønner dem? På grunn av dette skal de være deres dommere.
28Men hvis jeg utkaster demonene ved guds ånd, da er guds kongerike kommet til dere.
29Eller hvordan er noen i stand til å gå inn i den mektiges hus og plyndre karene hans, hvis ikke han først binder den mektige? Og da vil han plyndre huset hans.
30Den som ikke er med meg er mot meg; og den som ikke bringer sammen med meg, sprer.
31På grunn av dette sier jeg dere, Enhver synd og blasfemi skal bli forlatt menneskene; men blasfemi mot ånden skal ikke forlates menneskene.
32Og hvilken enn som sier et ord mot menneske-sønnen, skal det forlates ham; men den enn som sier mot den hellige ånd, skal det ikke forlates ham, verken i denne eonen eller i den kommende.
33Enten gjør treet vakkert og dets frukt vakker, eller gjør treet råttent og dets frukt råtten; for treet kjennes på frukten.
34Giftslangers avkom, hvordan er dere, som er ondskapsfulle, i stand til å tale gode ting? For ut av hjertets overflod taler munnen.
35Det gode mennesket bringer ut de gode ting ut av den gode skatten i sitt hjerte; og det ondskapsfulle mennesket bringer ut ondskapsfulle ting ut av den ondskapsfulle skatten.
36Men jeg sier dere, at ethvert ord uten gjerning som hvis menneskene taler, skal de gi fra seg regnskap om det på doms dag.
37For ved dine ord skal du rettferdiggjøres, og ved dine ord skal du fordømmes.
38Da svarte noen av de skriftlærde og fariseerne, og sa, Lærer, vi vil se et tegn fra deg.
39Men da han svarte, sa han til dem, En ondskapsfull og ekteskapsbrytende generasjon søker etter tegn; og tegn skal ikke gis den, bortsett fra forutsieren Jonas' (due) tegn.
40For akkurat som Jonas var i hvalens buk tre dager og tre netter, på den måten skal menneske-sønnen være i jordens hjerte tre dager og tre netter.
41Menn, Niniveitter, skal stå opp i dommen med denne generasjon, og de skal fordømme den; fordi de omvendte seg med hensyn til Jonas' proklamasjon; og se!, her er mere enn Jonas.
42En dronning fra sør skal vekkes opp i dommen med denne generasjon, og fordømme den; fordi hun kom ut fra jordens ytterste ender for å høre Salomons visdom; og se!, her er mere enn Salomon.
43Når den urene ånden er gått ut fra et menneske, passerer den gjennom vannløse steder, og søker hvile, og den finner ikke.
44Da sier den, Jeg vil vende om til mitt hus, hvorfra jeg gikk ut; og da den har kommet, finner den at det er ledig, feiet og prydet.
45Da går den og tar med seg sju andre ånder, ondskapsfullere enn seg selv, og da de har gått inn, bor de der; og det siste er verre enn det første for dette mennesket. På den måten skal det også være for denne ondskapsfulle generasjon.
46Mens han fremdeles talte til flokkene, se!, moren og brødrene hans sto utenfor, og søkte å tale med ham.
47Og noen sa til ham, Se!, moren din og brødrene dine står utenfor? Og søker å tale med deg.
48Og da han svarte, sa han til den som talte til ham, Hvem er moren min? Og hvem er brødrene mine?
49Og da han hadde utstrakt hånden sin mot disiplene sine sa han, Se!, moren min og brødrene mine.
50For hvem som helst som gjør min fars vilje, han i himlene, han er min bror og søster og mor.