1Og da det ble dømt for oss å seile bort til Italia, overgav de både Paulus og noen andre fanger til en centurion ved navn Julius (glatthåret), av en keiserlig kohorte.
2Og idet vi hadde satt føtter i et skip fra Adramyttium (jeg skal bo i død), idet vi var i ferd med å seile mot Asias steder, la vi ut, idet Aristarkus var med oss, en Makedonier, Tessaloniker.
3Óg den neste dag ble vi brakt til land til Sidon (jakt); óg Julius, som brukte Paulus menneskekjærlig, tillot ham, da han hadde gått til venner, å oppnå omsorg.
4Og deretter, da det hadde blitt lagt ut, seilte vi under Kypros på grunn av at vindene var imot.
5Óg da vi hadde seilt over dypene mot Kilikia og Pamfylia kom vi ned til Myra (myrra: myrt juice) i Lykia (ulveaktig).
6Og der, idet centurionen hadde funnet et skip fra Aleksandria som seilte til Italia, tok han oss om bord i det.
7Og i tilstrekkelige dager, idet vi seilte sent og idet vi med vanskelighet kom mot Knidos (ergret seg over), idet vinden ikke tillot oss videre, seilte vi under Kreta (kjøttrik) mot Salmone (påkledd);
8óg idet vi med vanskelighet seilte forbi den, kom vi til et visst sted som ble kalt vakker havn, nær til hvilken var en by, Lasea (stri).
9Og idet tilstrekkelig tid hadde gått og idet seilturen allerede var farlig, på grunn av at også fasten allerede hadde gått forbi, rådet Paulus,
10idet han sa til dem, Menn, jeg ser at seilturen er i ferd med å bli med mishandling og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre sjeler.
11Men centurionen ble mere overbevist av styrmannen og kapteinen enn av de ting som ble sagt av Paulus.
12Og idet havnen var upassende til overvintring, la de flere råd om å legge ut også derfra, hvis de på en eller annen måte var i stand, da de hadde ankommet til Føniks (palme), å overvintre der, en havn av Kreta som ser mot sørvest og mot nordvest.
13Og da en vind fra sør hadde blåst lett, da de hadde ment de har grepet hensikten, da de hadde løftet opp, seilte de veldig nært langs Kreta.
14Og ikke mye etter kastet det en stormfull vind som ble kalt Euroklydon (kraftig rystelse) mot den.
15Og da skipet hadde blitt grepet, og idet det ikke var i stand til å holde opp mot vinden, idet vi hadde overgitt det, ble vi ført.
16Og idet vi hadde løpt under en viss liten øy som ble kalt Klauda (lam), maktet vi med vanskelighet å bli i makt over båten;
17da de hadde løftet den opp brukte de en hjelp, idet de bandt under opp om skipet; idet de óg fryktet at de skulle falle på Syrten, da de hadde firt ned seilet, på den måten ble vi ført.
18Og idet vi ble voldsomt kastet av storm, gjorde de en utkasting den neste dag;
19og den tredje dag kastet vi skipets redskaper med egne hender;
20og idet heller ikke sol eller stjerner kom til syne på flere dager, og idet en ikke liten storm lå på oss, ble alt resterende håp av det å bli reddet tatt bort.
21Og idet det var mye tid uten korn, da, da Paulus hadde stått i midten av dem, sa han, Dere burde, virkelig, menn, da dere hadde adlydt meg, ikke bli lagt ut fra Kreta, óg vinne denne mishandlingen og dette tapet.
22Og nå råder jeg dere å være oppmuntret; for det skal bli ingen forkasting av sjel ved dere, ikke desto mindre enn skipet.
23For denne natten stod ved siden av meg en budbringer fra gud, hvems jeg er og hvem jeg tjener,
24som sa, Frykt ikke Paulus, du må stå ved siden av Cæsar; og se! gud har benådet deg alle de som seiler med deg.
25Vær derfor oppmuntret menn; for jeg tror til gud at det skal bli i henhold til den måte som det har blitt talt til meg.
26Og vi må falle på en viss øy.
27Og da fjortende natt kom idet vi overgikk på Adriaterhavet (uten ved), formodet sjømennene midt på natten at de ledet mot et visst landområde;
28og da de hadde loddet fant de tjue favner (en favn = lengde av utstrakte armer, 178 cm); og da de hadde kommet litt lengre bort, og da de igjen hadde loddet, fant de femten favner;
29óg idet de fryktet for at de skulle falle til steinete steder, da de hadde kastet fire anker fra akterstavn, ønsket de det å bli dag.
30Og idet sjømennene søkte å flykte fra skipet, og da de hadde firt ned båten til sjøen, i påskudd som om de var i ferd med å utstrekke anker ved forstavn,
31sa Paulus til centurionen og soldatene, Hvis ikke disse blir i skipet, er dere ikke i stand til å bli reddet.
32Da hugget soldatene repene av båten og tillot den å falle.
33Og inntil dagen var i ferd med å komme, bønnfalte Paulus absolutt alle å få næring, idet han sa, I dag er det fjortende dag dere har fortsatt idet dere har ventet uten korn, idet dere har tatt til dere ingenting.
34Derfor bønnfaller jeg dere å ta til dere næring; for dette er med henblikk på deres redning; for av ingen av dere skal et hår falle fra hodet.
35Og idet han hadde sagt disse ting og mottatt brød, gav han takk til gud framfor alle, og da han hadde brutt, begynte han å ete.
36Og idet alle hadde blitt med større glede tok også de til seg næring;
37og vi var i skipet, de alle sjelene, to hundre og syttiseks.
38Og da de hadde blitt fylt av næring, lettet de skipet idet de utkastet kornet til sjøen.
39Og da dag kom, gjenkjente de ikke landet; men de tok i betraktning en viss bukt som hadde en strand, til hvilken, rådslo de, hvis de var i stand, å grunnstøte skipet.
40Og idet de hadde tatt bort ankerene, lot de det være til sjøen, og idet de samtidlig hadde slakket tauene til rorene og hevet forseilet, hold de til det som blåste til stranden.
41Og idet de hadde falt blant et sted der to sjøer møtes, rant de skipet på grunn; og forstavnen, virkelig, da den hadde sittet fast, ble urystelig, men akterstavnen løsnet av bølgenes voldsomhet.
42Og soldatenes råd var at de skulle drepe fangene, for at ikke noen skulle flykte da de hadde svømt unna;
43men centurionen som ville redde Paulus gjennom hindret dem i rådet, óg han kommanderte dem som var i stand til å svømme, da de hadde kastet ut først, å dra til landet,
44og de resterende, noen, virkelig, på planker, og noen på visse av de ting fra skipet; og på den måten skjedde det at alle ble reddet gjennom til landet.