1Hvis jeg taler i menneskenes og budbringernes tunger, og ikke har kjærlighet, er jeg blitt kobber som gir gjenklang eller en cymbal som jamrer.
2Og hvis jeg har forutsigelse, og kjenner alle mysteriene og all kunnskapen, og hvis jeg har all troen, så at å forflytte, og ikke har kjærlighet, er jeg ingenting.
3Og hvis jeg gir alle formuene mine som et stykke brød, og hvis jeg overgir kroppen min for at jeg kan brennes, og ikke har kjærlighet, er det til ingen fordel for meg.
4Kjærligheten er tålmodig, er mild; kjærligheten er ikke misunnelig; kjærligheten skryter ikke, oppblåses ikke,
5handler ikke uanstendig, søker ikke sitt eget, blir ikke gjort rasende, regner ikke med det onde,
6gleder seg ikke over urettferdigheten, og gleder seg sammen med sannheten,
7holder ut alt, tror alt, håper alt, vedblir alt.
8Kjærligheten faller aldri bort. Og enten det er forutsigelser, skal de avskaffes; eller tunger, skal de stoppes; eller kunnskap, skal den avskaffes.
9For vi vet ved en del, og vi forutsier ved en del;
10Og når det fullendte kommer, da skal det ved en del avskaffes.
11Da jeg var et spedbarn, talte jeg som et spedbarn, tenkte jeg som et spedbarn, tilregnet jeg som et spedbarn; og da jeg ble en mann, avskaffet jeg spedbarnets ting,
12for nå ser vi gjennom et speil i mørke, og da ansikt mot ansikt; nå vet jeg ved en del, og da skal jeg kjenne fullt ut slik også jeg er kjent fullt ut.
13Og nå forblir tro, håp, kjærlighet, disse tre; og størst av disse er kjærligheten.