Psalms 77
1 Til korleiaren. Etter Jedutun. Ein Asaf-salme.
2 Eg ropar til Gud, ja, eg ropar til Gud, ¬og han høyrer meg.
3 Den dagen eg er i naud, ¬søkjer eg Herren. Om natta retter eg ut mi hand, og ho trøytnar ikkje. Mi sjel lèt seg ikkje trøysta.
4 Eg tenkjer på Gud og sukkar; eg gruvlar ¬og kjenner meg kraftlaus.
5 Heile natta held du meg vaken; eg er så uroleg, ¬eg kan ikkje tala.
6 Eg tenkjer på gamle dagar og minnest framfarne år.
7 Om natta strevar eg ¬med tankar, eg gruvlar, mi ånd granskar.
8 Vil Herren støyta oss bort ¬for alltid og aldri visa sin godvilje meir?
9 Er hans truskap for evig slutt, har ordet hans stilna ¬for alle ætter?
10 Kan Gud ha gløymt ¬å vera nådig, er han vreid ¬og held att si miskunn?
11 Eg seier: «Det piner meg at Den Høgste har drege til seg ¬si hand.
12 Eg minnest Herrens ¬gjerningar, minnest dei under ¬du gjorde før.
13 Eg tenkjer på kvar dåd ¬du gjorde, og grundar på dine storverk.
14 Gud, i heilagdom går du fram. Kvar er ein gud ¬så stor som Herren?
15 Du er den Gud som gjer under, mellom folka har du synt ¬di kraft.
16 Med velde løyste du ut ¬ditt folk, sønene åt Jakob og Josef.
17 Vatnet såg deg, Gud; vatnet såg deg og skalv, ja, havdjupet skalv av redsle.
18 Regnet strøymde frå skyene, tora dunde ¬frå skykledd himmel, og lyna fór av stad som piler.
19 Du lét tora rulla som vognhjul, lyna lyste opp jordkrinsen; jorda riste og skalv.
20 Din veg ¬gjekk midt gjennom sjøen, din stig gjennom veldig vatn; men ingen kjende dine fotspor.
21 Du førte ditt folk som ei hjord ved handa åt Moses og Aron.