1Men du, Betlehem, Efrata, den ringaste ¬mellom ættene i Juda! Frå deg skal eg få meg ¬ein mann som skal vera herre over Israel. Han har sitt opphav ¬i gamal tid, han er frå eldgamle dagar.
2Så lèt Gud dei gå ¬sine eigne vegar til dess ho som skal føda, ¬har født. Då kjem resten av brørne hans heim att til Israels søner.
3Han skal stå og gjæta ¬i Herrens kraft, med makt og mynd ¬frå Herren sin Gud. Og no skal dei sitja trygt, for hans velde ¬når til heimsens endar.
4Han skal koma med fred. «Når assyrarane kjem inn ¬i landet vårt og stig inn i borgene våre, då reiser vi imot dei sju hyrdingar, ja, åtte fyrstar.
5Dei skal gjæta Assurs land ¬med sverd, ja, Nimrods land ¬med dregne våpen.» Men han skal frelsa ¬frå assyrarane når dei kjem inn i landet vårt og stig over grensene våre.
6Mellom mange folk ¬skal Jakobs rest vera som dogg frå Herren, som ei regnskur på gras. Dei ventar ikkje ¬på nokon mann og vonar ikkje på menneske.
7Mellom folkeslaga ¬vert Jakobs rest – midt imellom mange folk – som løva mellom dyra i skogen, som ungløva i saueflokkar. Ho fer fram og trakkar ned, ho riv i hel, og ingen bergar.
8Lat di hand vera lyft mot dine motstandarar! Må alle dine fiendar rydjast ut!
9Den dagen, ¬lyder ordet frå Herren, vil eg rydja ut hestane dine og gjera stridsvognene dine ¬til inkjes.
10Byane i landet legg eg i øyde, og alle festningane ¬bryt eg ned.
11Trolldomsmidla tek eg frå deg, og teikntydarar ¬skal du ikkje lenger ha.
12Gudebileta dine rydjar eg ut, steinstøttene dine tek eg bort. Du skal ikkje lenger bøya deg og tilbe det du sjølv har laga.
13Asjera-pålane riv eg opp, og byane legg eg i øyde.
14I vreide og harme tek eg hemn over folkeslag ¬som ikkje vil høyra.