Job 41
1 Ingen er vel så vågal at han torer ¬terga krokodillen. Kven kunne stå seg mot han?
2 – Kven gav meg noko fyrst, så eg laut gje han att? Alt under himmelen er mitt. –
3 Eg vil ikkje teia ¬om krokodillens lemer, kor sterke dei er, ¬og kor fint dei er bygde.
4 Kven kan få hol ¬på hans ytre ham eller trengja igjennom ¬hans doble panser?
5 Kven torer opna gapet på han? Hans tenner vekkjer redsle.
6 På ryggen har han rader ¬av skjold, godt attlatne som med segl.
7 Tett ligg det eine ¬innåt det andre, ikkje ein pust kjem inn ¬mellom dei.
8 Skjolda heng fast i hop, dei grip inn i kvarandre ¬og kan ikkje skiljast.
9 Når han nys, blinkar eit ljos, augo hans strålar ¬som morgonroden.
10 Logande eld fer ut or hans gap, det sprutar gneistar frå det.
11 Or naseborene kjem det røyk som frå ei oppheta, ¬kokande gryte.
12 Pusten hans set kol i brann, ein loge står ut or hans gap.
13 Stor styrke har han i nakken, og redsla hoppar føre han.
14 Valkane under halsen hans ¬er faste, dei sit som støypte ¬og rører seg ikkje.
15 Hjarta hans er fast som stein, som den nedste steinen i kverna.
16 Når han reiser seg, ¬må kjemper fæla, dei går frå sans og samling ¬av redsle.
17 Om sverdet råkar han, ¬bit det ikkje, og heller ikkje kastevåpen, ¬spyd eller pil.
18 Han aktar jern som var det strå og bronse som morkna tre.
19 Ei pil kan ikkje jaga han ¬på flukt, stein frå slyngja ¬er som halmstrå for han.
20 Ei klubbe ¬reknar han òg for halm, han berre ler ¬åt susande kastespyd.
21 Under buken ¬har han kvasse taggar, som ein treskjeslede ¬lagar han far i gjørma.
22 Han set djupet i kok ¬som ei gryte, lèt havet skumma ¬som ein kjele med salve.
23 Bak han går det ein lysande stig, det ser ut ¬som om djupet har sølvhår.
24 Hans make finst ikkje ¬her på jord, skapt som han er utan reddhug.
25 Alt som er høgt, ¬ser han i auga, han er ein konge ¬over alle stolte dyr.