1Då opna Job munnen og forbanna fødedagen sin.
2Han tok til ords og sa:
3Bort med den dagen ¬då eg vart fødd, den natta då det vart sagt: «Ein gut er avla.»
4Gjev den dagen ¬vart stummande mørk! Gjev Gud i det høge ¬ikkje spurde etter han og ljosstrålar aldri skein på han.
5Gjev kolmørker kravde han, gjev skyer la seg over han og solmørking skræmde han.
6Gjev tjukke mørkret ¬tok den natta, så ho ikkje fekk rom ¬mellom årsens dagar og ikkje kom med ¬i månadstalet.
7Ja, gjev den natta ¬vart utan frukt og aldri vart helsa med jubel.
8Lat dei lysa forbanning ¬over henne, dei som manar fram ¬ulukkedagar, og som kan eggja opp Leviatan.
9Lat hennar morgonstjerner ¬mørkjast, lat henne venta på ljos ¬som ikkje kjem, lat henne aldri sjå ¬morgonrodens strålar!
10For ho stengde ikkje ¬morslivs dører for meg og løynde ikkje møde og strev ¬for mitt syn.
11Kvifor fekk eg ikkje døy ¬då eg vart fødd, kvifor slokna eg ikkje ¬i fødestunda?
12Kvifor tok dei meg på fanget og la meg til brystet ¬så eg fekk mat?
13No kunne eg ha lege still og sove i fred og ro
14saman med kongar ¬og styresmenn som bygde seg slott ¬der det no er ruinar,
15eller med stormenn ¬som åtte gull, og fylte husa sine med sølv.
16Eller eg hadde ikkje vore til, som eit nedgrave foster, lik born ¬som aldri såg dagsens ljos.
17Der rasar ikkje ¬dei gudlause meir, der kviler dei ¬som har mist si kraft.
18Alle fangar kan ta det med ro, dei høyrer ingen slavedrivar ¬ropa.
19Der er små og store like, og trælen er fri frå herren sin.
20Kvi gjev han ljos ¬til den som lid, kvi lèt han den ulukkelege ¬få leva?
21Dei ventar fåfengt på døden og søkjer han med større iver enn ein grev ¬etter løynde skattar.
22Dei ville gleda seg og jubla, ja, fryda seg ¬om dei fann ei grav.
23Dei er folk som ingen utveg ser, Gud har stengt kvar stigen ¬for dei.
24Mine sukkar ¬har vorte mitt daglege brød, mine klagerop strøymer ¬som vatn.
25Dei redsler som eg fælte for, ¬har råka meg, no hender det eg grua for.
26Eg får ikkje fred, ¬ikkje ro og kvile, det kjem berre nye plager.