1Var du som en bror for meg, en som min mor hadde ammet, da ville jeg ha kysset deg, når vi møttes ute, og ingen hadde foraktet meg.
2Så leide jeg deg til min mors hus, hun som oppdro meg. Jeg skulle skjenket deg krydret vin og saft av granateplene mine.
3Hans venstre arm er under mitt hode, med den høyre favner han meg.
4Jeg ber dere, Jerusalems døtre! Hvorfor uroer dere kjærligheten, hvorfor vekker dere den før den selv vil?
5Hvem er hun som stiger opp fra ørkenen, støttet til sin kjæreste? Under epletreet vekket jeg deg, der din mor hadde rier, der hun fødte deg.
6Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en HERRENS brann.
7Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort. Om noen gir alt han eier for å kjøpe kjærlighet, møter han bare forakt.
8Vi har en liten søster som ennå ikke har fått bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster den dagen hun blir lovet bort?
9Er hun en mur, vil vi bygge tinder av sølv på den. Er hun en dør, vil vi sperre den med en sederplanke.
10Jeg var en mur, og brystene mine som tårn; men framfor hans øyne har jeg blitt lik en som finner fred.
11Salomo hadde en vinmark i Baal-Hamon. Han ga vinmarken bort til forpakterne, hver skulle gi ham tusen sølvpenger for frukten.
12Min vinmark er bare min, den rår jeg over selv. De tusen er dine, Salomo, to hundre er til dem som vokter frukten.
13Du jente som holder til i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg få høre den!
14Fly, min kjæreste, vær som en gasell, som en ung hjort over fjell med duftende urter!