1En salme av Asaf. Sannelig, Gud er god mot Israel, mot dem som er rene av hjertet.
2Men jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut.
3For jeg var misunnelig på de hovmodige, jeg så at det gikk de urettferdige vel.
4De er uten plager til sin død, magen er god og mett.
5De lider ikke som andre mennesker, de blir ikke plaget som andre folk.
6Derfor har de hovmod som kjede om halsen, de er kledd i en drakt av vold.
7Synden deres kommer av velstand, hjertets tanker flommer over.
8De spotter, de taler med ondskap, ovenfra truer de med vold.
9De løfter munnen mot himmelen, tungen farer omkring på jorden.
10Derfor vender folk seg til dem og suger i seg deres ord.
11De sier: «Hvordan skulle Gud vite om det? Har Den høyeste kjennskap til noe?»
12Slik er de urettferdige, de er alltid trygge og øker sin rikdom.
13Forgjeves har jeg holdt hjertet rent og vasket hendene i uskyld.
14For jeg ble plaget hele dagen og irettesatt hver morgen.
15Hadde jeg sagt: «Slik vil jeg tale», da hadde jeg sveket dine barn.
16Jeg tenkte etter, dette ville jeg forstå. Det var pinefullt å se,
17helt til jeg gikk inn i Guds helligdom; da skjønte jeg hvilken fremtid de får.
18Ja, du fører dem ut på glatte veier, du får dem til å falle og bli knust.
19Plutselig går de til grunne, det er slutt, de ender i redsel.
20De er som en drøm når en våkner. Du forakter synet av dem når du reiser deg, Herre.
21Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene,
22var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg.
23Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.
24Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet.
25Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.
26Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.
27De som holder seg borte fra deg, går til grunne, du gjør ende på alle som er utro mot deg.
28Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg har tatt min tilflukt til Herren GUD. Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.