1Til korlederen. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En miktam, til lærdom. Av David,
2den gang han lå i strid med arameerriket mellom elvene og arameerriket i Soba, og Joab dro tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen mann.
3Gud, du har forkastet og knust oss. Harm har du vært. Reis oss opp igjen!
4Du lot landet skjelve og revne. Leg bruddene, for landet vakler.
5Du lot ditt folk se harde tider, ga oss vin så vi ravet.
6Du reiste en fane for dem som frykter deg. Dit kan de flykte for buen. Sela
7Hjelp oss med din høyre hånd, svar meg, så dine kjære kan bli berget.
8Gud har talt i sin helligdom: «Med jubel vil jeg dele ut Sikem, Sukkot-dalen vil jeg måle opp.
9Mitt er Gilead og mitt er Manasse, Efraim er hjelmen på mitt hode, Juda er min herskerstav.
10Men Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg sandalen. Hyll meg, Filisterland!»
11Hvem fører meg til festningsbyen, hvem leder meg til Edom?
12Det er du, Gud, du som forkastet oss og ikke dro ut med våre hærer.
13Støtt oss mot fienden! Hjelp fra mennesker er ingenting verdt.
14I Gud skal vi gjøre storverk. Han skal tråkke ned våre fiender.