1Av David. HERREN er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? HERREN er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
2Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv.
3Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.
4Én ting ber jeg HERREN om, dette ønsker jeg: å få bo i HERRENS hus alle mine dager, så jeg kan se HERRENS skjønnhet og være i hans tempel.
5Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen.
6Nå rager mitt hode høyt over fienden omkring meg. Med jubel vil jeg bære fram offer i hans telt. Jeg vil synge og spille for HERREN.
7Hør, HERRE! Jeg roper høyt. Vær meg nådig og svar meg!
8Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, HERRE.
9Skjul ikke ansiktet for meg! Vis ikke din tjener bort i vrede, du som har vært min hjelp. Gud, min frelser, forkast meg ikke og forlat meg ikke.
10Om far og mor forlater meg, vil HERREN ta imot meg.
11HERRE, lær meg din vei og før meg på jevne stier, for jeg er omgitt av fiender.
12Gi meg ikke over til grådige fiender! For falske vitner står opp mot meg, menn som truer med vold.
13Men jeg vet at jeg skal se HERRENS godhet i de levendes land.
14Sett ditt håp til HERREN! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til HERREN!