1En bønn av David. Hør, HERRE, la min rettferd tale, lytt til min bønn, hør når jeg roper, mine lepper er uten svik.
2Fra deg må retten min komme, dine øyne ser jo hva som er rett!
3Prøv mitt hjerte, gransk det om natten, prøv meg med ild! Du finner ikke noe skammelig hos meg. Min munn synder ikke.
4Hva mennesker enn gjorde, voktet jeg meg for voldsmenns vei, etter ditt ord.
5Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke.
6Gud, jeg roper til deg, du som svarer. Vend øret til meg og hør mine ord!
7Vis din underfulle miskunn! Du frelser dem som flykter fra fiender og søker tilflukt ved din høyre hånd.
8Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger
9for lovløse som plyndrer meg, for dødsfiender som omringer meg.
10De har lukket sitt harde hjerte, med munnen taler de hovmodige ord.
11Nå omringer de oss hvor vi går, de tenker å slå meg til jorden.
12Han ligner en rovgrisk løve, en ungløve som ligger på lur.
13Reis deg, HERRE! Gå imot ham og tving ham i kne! Fri meg fra den lovløse med ditt sverd,
14HERRE, fri meg fra mennesker med din hånd, fra denne verdens mennesker som har fått sin lønn i livet. Fyll magen deres med det du har tiltenkt dem, så sønnene blir mette og overlater resten til sine barn!
15Men frikjent skal jeg få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg.