1Pris HERREN, for han er god, evig varer hans miskunn.
2Dette skal HERRENS forløste si, de som han løste ut av nøden,
3de som han samlet fra landene, fra øst og vest, fra nord og fra havet.
4Noen fór vill i ørken og ødemark, de fant ikke veien til en by der de kunne bo.
5De sultet og tørstet, kreftene tok slutt.
6Da ropte de til HERREN i sin nød, og han fridde dem ut av trengslene.
7Han førte dem på rett vei så de kom til en by der de kunne bo.
8De skal prise HERREN for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.
9Han lot den tørste drikke, han mettet den sultne med gode gaver.
10Noen satt i mørke og dødsskygge, bundet i nød og jern,
11for de hadde trosset Guds ord og foraktet Den høyestes råd.
12Hjertet ble kuet av slit, de snublet, det var ingen som hjalp.
13Da ropte de til HERREN i sin nød, og han berget dem ut av trengslene.
14Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og slet lenkene deres i stykker.
15De skal prise HERREN for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.
16Han knuste dører av bronse, bommer av jern hogg han i stykker.
17Noen ble dumme av sine feiltrinn, de ble plaget for sine synder.
18De fikk avsky for all slags mat og kom like til dødens porter.
19Da ropte de til HERREN i sin nød, og han berget dem ut av trengslene.
20Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven.
21De skal prise HERREN for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.
22De skal slakte takkoffer og fortelle om hans gjerninger med jubel.
23Noen fór ut på havet med skip, drev handel på de veldige vann.
24De så hva HERREN gjorde, hans undergjerninger ute på dypet.
25Han talte, og det blåste opp til uvær, bølgene gikk høye.
26De steg mot himmelen, de sank i dypet. De mistet motet i nøden,
27de tumlet og ravet som drukne, det de kunne, var til ingen nytte.
28Da ropte de til HERREN i sin nød, og han førte dem ut av trengslene.
29Han fikk stormen til å stilne, og bølgene la seg.
30Da det stilnet, ble de glade. Han førte dem i havn der de ville.
31De skal prise HERREN for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.
32De skal opphøye ham når folket samles, prise ham i kretsen av de eldste.
33Han gjorde elver til ørken, vannrike kilder til tørstende land
34og fruktbar jord til salt, for de som bodde der, var onde.
35Han gjorde ørken til innsjø, tørt land til vannrike kilder.
36Der lot han de sultne slå seg ned, de grunnla en by der de kunne bo.
37De sådde åkrene til og plantet vinmarker som bar fram grøde de kunne høste.
38Han velsignet dem, og de ble tallrike, han lot dem ikke mangle fe.
39Siden ble de få, de ble tynget ned av undertrykkelse, ulykke og sorg.
40Han øste forakt over stormenn og førte dem vill i uveisomt øde,
41men løftet de fattige opp av nøden og gjorde deres slekter tallrike som en saueflokk.
42De rettskafne ser det og gleder seg, all urett må lukke sin munn.
43Den som er vis, skal ta vare på dette og merke seg HERRENS miskunn.