1Men nå ler de av meg, de som er yngre av år, med fedre som jeg nektet plass blant mine gjeterhunder:
2«Hva nytte har jeg av hendene deres? De har mistet sin manndomskraft.
3Nød og sult har gjort dem ufruktbare. De går og gnager på tørre moer som alt i går var øde og forlatt.
4De plukker melde i krattet og spiser røtter av gyvelbusken.
5De blir drevet ut av leiren, folk roper etter dem som etter en tyv.
6I ville kløfter holder de til, i jordhuler og grotter.
7De skriker som esler i krattet og klynger seg sammen mellom tistler,
8barn av dårer, av folk uten navn, kjeppjaget ut av landet.»
9Men nå er jeg spottevisen deres, det er meg de sladrer om.
10De avskyr og unnviker meg, åpenlyst spytter de på meg.
11Gud løsnet buestrengen min og knekket meg. Derfor er de uten hemninger når de møter meg.
12Avkommet deres reiser seg på min høyre side, de spenner bein på meg og baner vei for ulykken.
13De bryter opp min sti, de skor seg på min ulykke, de som selv ingen hjelper har.
14De kommer som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de fram.
15Redsler kaster seg over meg, de jager min ære som vinden, redningen blåser bort som en sky.
16For nå er min livskraft tømt ut, og lidelsens dager har grepet meg.
17Natten går gjennom marg og bein, verken gnager uten stans.
18Med stor kraft gjennomsøker han klærne mine, hendene hans snører kjortelen om meg.
19Så kaster han meg i søla, jeg er som støv og aske.
20Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg.
21Du har snudd om og blitt grusom mot meg. Med din veldige hånd angriper du meg.
22Du setter meg til å ri på stormen, braket gjør meg skjelven.
23Jeg vet du fører meg i døden, til huset som samler alt levende.
24Rekker ikke folk ut hånden når alt synker i grus? Roper de ikke om hjelp når de går under?
25Gråt ikke jeg over dem som hadde tunge dager? Sørget jeg ikke over de fattige?
26Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke.
27Det koker i meg, ustanselig. Jeg har møtt trengslenes dager.
28Jeg går omkring i sorg, uten et gløtt av sol. Jeg trer fram i forsamlingen og roper om hjelp.
29Jeg er blitt en bror av sjakaler, holder lag med strutser.
30Huden er svart over hele meg, og knoklene brenner av hete.
31Min lyre er stemt for sørgesang, og fløyten gir lyd til gråt.