1Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2Kunne jeg få det som i tidligere måneder, de dagene da Gud våket over meg,
3da hans lampe skinte over mitt hode og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,
4slik jeg hadde det i mine velmaktsdager da Gud var min fortrolige i mitt telt,
5da Den veldige fortsatt var med meg og barna mine var rundt meg,
6da jeg vasset i rømme og bekker av olje rant fra berget hos meg.
7Når jeg gikk ut til byporten og tok sete på torget,
8trakk de unge seg tilbake så snart de så meg, og de gamle reiste seg og sto.
9Høvdinger holdt ordene tilbake, la hånden over munnen.
10Stormenns røster stilnet, tungen klistret seg til ganen.
11Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig. Hver den som så meg, talte lovord.
12For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, den farløse som ingen hjelper hadde.
13Den forkomne velsignet meg, jeg fikk enkens hjerte til å juble.
14Rettferd var klærne jeg kledde meg i, rettsinn var som kappe og turban.
15Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.
16Jeg var far for de fattige og gransket saken for dem jeg ikke kjente.
17Jeg knuste kjeven på dem som gjorde urett, og reddet byttet ut av gapet på dem.
18Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne, mine dager blir tallrike som sandkorn.
19Mine røtter når til vannet, og nattedugg hviler i greinene.
20Min ære blir stadig fornyet, og buen i min hånd får ny spenst.»
21De lyttet til meg og fikk håp, de tidde når jeg ga dem råd.
22Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle; mine ord dryppet ned over dem.
23De ventet på min tale som på regn, med munnen åpen som mot vårregn.
24Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det. De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.
25Jeg valgte vei for dem og satt som leder, tronet som en konge framfor hærflokken, som en trøster for de sørgende.