1Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2Så sant Gud lever, han som nekter meg retten, Den veldige, han som gjør meg bitter:
3Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese,
4skal mine lepper ikke tale urett og tungen ikke bære fram svik.
5Fri meg fra å gi dere rett! Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør.
6Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke. Hjertet fordømmer ingen av mine dager.
7La min fiende stå som skyldig, min motstander som urettferdig!
8Hvilket håp har den ugudelige av det han har vunnet, når Gud gjør ende på hans liv?
9Hører Gud hans klagerop når trengsler kommer over ham?
10Har han sin glede i Den veldige? Roper han sent og tidlig på Gud?
11Jeg vil lære dere om Guds hånd og ikke skjule hva Den veldige har tenkt.
12Dere har jo sett det, alle sammen, så hvorfor dette tomme snakket?
13Slik er den delen en lovløs får av Gud, arven som voldsmannen får fra Den veldige:
14Har han mange barn, faller de for sverd, etterkommerne får ikke mette seg med brød.
15De som overlever, går i død og grav, og ingen enke holder sørgehøytid.
16Han dynger opp sølv som støv og samler seg klær som leire;
17han samler, men rettferdige kler seg, uskyldige deler sølvet.
18Det huset han bygger, er som en møll, som løvhytten vaktmannen lager.
19Han legger seg rik, men det varer ikke: Han slår øynene opp, og alt er borte.
20Redsler når ham igjen som vannmasser, om natten fører stormen ham vekk.
21Østavinden løfter ham og fører ham bort, feier ham av sted,
22kaster seg over ham uten skånsel, den er så voldsom at han må rømme.
23Vinden slår hendene sammen og plystrer ham hånlig bort fra hans sted.