1Da tok Job til orde og sa:
2Fortsatt er min klage trassig, selv om jeg demper mine stønn med hard hånd.
3Om jeg bare kunne finne ham, tre inn i hans tronsal,
4da ville jeg legge fram min sak for ham, fylle munnen med motbevis.
5Da kunne jeg få vite hva han ville svare, og forstå hva han vil si meg.
6Ville han bruke sin store makt i saken mot meg? Å nei, han ville nok høre på meg.
7Så drøftet jeg saken oppriktig med ham, og dommeren satte meg fri for alltid.
8Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke.
9Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke.
10Men han kjenner den veien jeg fulgte. Prøver han meg, kommer jeg ut som gull.
11Føttene mine gikk i hans spor, jeg fulgte hans vei og vek ikke av.
12Jeg brøt ikke budene fra hans lepper, ordene fra hans munn gjemte jeg i mitt indre.
13Han er den eneste, hvem kan hindre ham? Det han har lyst til, det gjør han.
14Han fullfører det han har fastsatt for meg, og har mer av samme slag i sinne.
15Derfor frykter jeg for å møte ham. Jeg tenker etter og blir skrekkslagen.
16Gud gjør meg motløs, Den veldige skremmer meg.
17Men jeg tier ikke i møte med mørket, når belgmørket dekker meg.