1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2Kan vel en mann hjelpe Gud? Nei, den kloke hjelper bare seg selv.
3Har Den veldige glede av din rettferd? Tjener han på at du er hel i din ferd?
4Er det for gudsfrykten din han anklager deg og stevner deg for retten?
5Er ikke ondskapen din stor og skylden uten ende?
6Du tok pant fra brødrene dine uten grunn, dro av dem deres siste plagg.
7Den utmattede nektet du vann, du holdt brød tilbake fra den sultne.
8Landet tilhørte den sterke, den fornemme fikk bo der.
9Enker sendte du tomhendt bort, du knuste styrken til de farløse.
10Derfor er snarer satt omkring deg, plutselig redsel griper deg.
11Eller ser du ikke mørket, vannmassene som kommer over deg?
12Er ikke Gud høyt i himmelen? Se de øverste stjernene, hvor langt oppe de er!
13Du sier: «Hva vet vel Gud? Kan han dømme gjennom tett tåke?
14Skyer dekker så han ikke ser der han vandrer over himmelbuen.»
15Vil du følge den gamle stien som ugjerningsmenn gikk,
16de som ble revet for tidlig bort da flommen vasket vekk grunnvollen deres?
17De hadde sagt til Gud: «Gå fra oss! Hva gjør vel Den veldige for oss?»
18Men han hadde fylt husene deres med alt godt. La de urettferdiges planer være fjernt fra meg!
19De rettferdige så det og jublet, de uskyldige spottet:
20«Der forsvinner motstanderne våre, og ilden fortærer restene.»
21Forlik deg med ham og slutt fred, så får du alt godt tilbake.
22Ta imot rettledning fra hans munn, legg deg talen hans på hjertet.
23Vend tilbake til Den veldige, så får du oppreisning. Hold urett borte fra teltet ditt!
24Kast gullet ditt i støvet, ditt Ofir-gull blant steiner i bekken,
25så skal Den veldige være gull for deg, ja, det fineste sølv.
26Du har din glede i Den veldige. Du løfter ansiktet mot Gud.
27Du ber til ham, og han hører deg. Du innfrir dine løfter.
28Det du bestemmer deg for, skal lykkes. Lys skal stråle over dine veier.
29Når det går nedover, skal du si: «Opp!» Han frelser dem som slår øynene ned.
30Han berger også den som ikke er uskyldig; ved dine rene hender blir han berget.