1Gå rundt i Jerusalems gater, se og forstå, søk på torgene hennes om dere kan finne én, en eneste, som gjør rett og søker troskap, så jeg kan tilgi byen.
2De sier «så sant HERREN lever», men sverger likevel falskt.
3HERRE, dine øyne ser etter troskap. Du slo dem, men de kjente ikke smerte, du gjorde ende på dem, men de nektet å ta lærdom av det. De gjorde ansiktet hardere enn stein og nektet å vende om.
4Jeg tenkte: De er bare små og tåpelige, for de kjenner ikke HERRENS vei, sin Guds rett.
5Jeg vil gå til de store og tale med dem, for de kjenner HERRENS vei, sin Guds rett. Men de har alle brutt åket og slitt lenkene i stykker.
6Derfor skal løven fra skogen slå dem ned, ulven fra ødemarken skal herje, ved byene ligger leoparden på lur, alle som går ut, blir revet i hjel. For lovbruddene deres er mange, gang på gang har de falt fra.
7Hvorfor skulle jeg tilgi deg dette? Sønnene dine har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de brøt ekteskapet, i horehuset rispet de seg opp.
8De er brunstige, velnærte hester, hver mann vrinsker etter naboens kone.
9Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier HERREN, skulle jeg ikke hevne meg på et folkeslag som dette?
10Gå opp på terrassene i vinmarken og ødelegg dem, men ikke helt! Fjern vinrankene, for de hører ikke HERREN til.
11For de har vært troløse mot meg, både Israels og Judas hus, sier HERREN.
12De fornekter HERREN og sier: «Han finnes ikke, ulykken kommer ikke over oss, sverd og sult skal vi ikke se.
13Profetene skal bli til vind. De har ikke ordet i seg, Slik skal det gå med dem.»
14Derfor sier HERREN, hærskarenes Gud: Se, fordi dere taler slike ord, gjør jeg mine ord til ild i din munn og dette folket til ved som ilden skal fortære.
15Se, Israels hus, jeg sender mot dere et folkeslag fra det fjerne, sier HERREN. Det er et mektig folkeslag, et folk fra gammel tid. Du kjenner ikke språket deres og skjønner ikke hva de sier.
16Deres pilkogger er som en åpen grav, krigere er de alle.
17De eter kornet og brødet ditt, de eter sønnene og døtrene dine, de eter småfeet og storfeet ditt, de eter vinstokkene og fikentrærne dine. Festningsbyene dine, som du stoler på, skal de utslette med sverd.
18Men selv i de dager, sier HERREN, vil jeg ikke ødelegge dere helt.
19Når dere spør: «Hvorfor har HERREN vår Gud gjort alt dette mot oss?» — da skal du svare: «Slik dere forlot meg og tjente fremmede guder i deres eget land, skal dere nå tjene fremmede i et land som ikke er deres.»
20Kunngjør dette i Jakobs hus, og la det høres i Juda:
21Hør dette, du tåpelige og vettløse folk som har øyne, men ikke ser, og ører, men ikke hører.
22Frykter dere meg ikke, sier HERREN, skjelver dere ikke for mitt ansikt? Jeg la sand til grense for havet, en evig grense som det ikke kommer over. Bølgene slår, men klarer det ikke, de bryter, men slår ikke over.
23Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte, de har veket av og gått bort.
24De sier ikke i sitt hjerte: «La oss frykte HERREN vår Gud, han som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, og passer på ukene som er bestemt for oss til innhøsting.»
25Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere.
26For det finnes urettferdige i folket mitt. De ligger på lur som fuglefangere i dekning, setter feller og fanger mennesker.
27Som en kurv er full av fugler, slik er husene deres. De er fulle av svik. Derfor er de blitt store og rike,
28tykke og fete. Det flommer over av onde ord: De dømmer ikke rett så farløse kan vinne fram med sin sak, og de hjelper ikke fattige til deres rett.
29Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier HERREN, skulle jeg ikke hevne meg på et folkeslag som dette?
30Forferdelige og grufulle ting skjer i landet.
31Profetene spår løgn, prestene styrer etter deres råd, og folket mitt vil ha det slik. Men hva vil dere gjøre når dette tar slutt?