1Om du vender tilbake, Israel, sier HERREN, om du vender tilbake til meg, om du fjerner de motbydelige gudene dine fra meg og ikke flakker omkring,
2om du sverger «så sant HERREN lever» i sannhet, rett og rettferd, da skal folkeslag velsigne seg ved ham, ved ham skal de prise seg lykkelige.
3Så sier HERREN til judeerne og til Jerusalem: Bryt dere nybrott, ikke så blant torner!
4Omskjær dere for HERREN, ta bort forhuden fra hjertet deres, dere judeere og dere som bor i Jerusalem, ellers skal min harme bryte ut som ild og brenne uten at noen slukker, for det onde dere har gjort.
5Kunngjør dette i Juda, la det høres i Jerusalem, blås i horn i landet, rop høyt og si: Samle dere! La oss gå inn i festningsbyene!
6Løft banneret! Til Sion! Berg dere, bli ikke stående! For jeg sender en ulykke fra nord, et stort sammenbrudd.
7En løve stiger opp fra krattet. En som ødelegger folkeslag, bryter opp og drar ut fra sitt sted for å legge landet ditt øde. Byene dine skal bli til ruiner der ingen kan bo.
8Derfor, kle dere i sekkestrie, sørg og skrik! For HERRENS brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
9Den dagen, sier HERREN, skal kongen og lederne miste alt mot. Prestene blir slått av skrekk, profetene blir målløse av redsel.
10Jeg sa: Å, min Herre og GUD! Sannelig, du sviktet dette folket og Jerusalem da du sa: «Dere skal ha fred.» Nå rører sverdet ved strupen.
11På den tiden skal det sies til dette folket og til Jerusalem: Vind som brenner av hete, kommer fra snaue høyder i ørkenen mot folket, min datter. Den er ikke til å kaste og rense korn i,
12en sterkere vind kommer til meg. Nå vil også jeg avsi dom over dem.
13Se, som skyer drar han fram, som stormen er vognene hans, hestene er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt!
14Rens hjertet ditt for ondskap, Jerusalem, så skal du bli frelst. Hvor lenge skal du la onde tanker få bo i ditt indre?
15For en stemme bringer bud fra Dan, forkynner ulykke fra Efraim-fjellene.
16Si fra til folkeslagene: Der er de! La det høres over Jerusalem! Fiender kommer fra fjerne land, ropet deres lyder over byene i Juda.
17Som vakter på åkeren omringer de henne, for hun har satt seg opp mot meg, sier HERREN.
18Din vei og dine gjerninger har ført dette over deg. Slik er din ondskap, den er bitter, og den rammer deg i hjertet.
19Å, kroppen min, kroppen min! Jeg vrir meg i smerte. Mitt hjertes vegger! Hjertet skriker, jeg kan ikke tie. Jeg hører lyden av horn og hærrop.
20Det blir ropt om sammenbrudd på sammenbrudd, hele landet er ødelagt. Brått blir teltene mine ødelagt, teltdukene på et øyeblikk.
21Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av horn?
22Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt. De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt.
23Jeg så jorden, og se! — den var øde og tom, mot himmelen — lyset var borte.
24Jeg så fjellene, og se! — de skalv, alle haugene ristet.
25Jeg så, og se! — ikke et menneske, alle fugler under himmelen var fløyet.
26Jeg så, og se! — fruktbart land var blitt til ørken, alle byer var revet ned av HERREN, av hans brennende vrede.
27Så sier HERREN: Hele landet skal legges øde, men jeg skal ikke gjøre ende på det.
28Jorden sørger over dette, og himmelen mørkner over den. For jeg har talt og lagt min plan, jeg angrer ikke og tar den ikke tilbake.
29Hele byen flykter for larmen fra ryttere og bueskyttere. De går inn i krattskogen og klatrer opp på knausene. Hver by er forlatt, det finnes ingen som bor i dem.
30Du som er ødelagt, hva vil du gjøre? Om du kler deg i skarlagen, om du pynter deg med gullsmykker, om du gjør øynene store med sminke, gjør du deg vakker til ingen nytte. De som lengtet etter deg, har forkastet deg, nå står de deg etter livet.
31Jeg hører rop som fra en kvinne med rier, et skrik som når hun føder for første gang. Det er ropet fra datter Sion, hun gisper etter luft og strekker hendene ut: «Ve meg, jeg faller om foran mordere!»