1HERREN sa til meg: Om så Moses og Samuel sto foran meg, ville jeg ikke ha medfølelse med dette folket. Send dem fra meg, de skal gå bort!
2Og når de sier til deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare: Så sier HERREN: Den som tilhører døden, til død, den som tilhører sverdet, til sverd, den som tilhører sulten, til sult, den som tilhører fangenskapet, til fangenskap.
3Jeg sender mot dem fire slags straffedommer, sier HERREN: sverd til å drepe, hunder til å slepe bort, fuglene under himmelen og dyrene på marken til å ete og ødelegge.
4Jeg gjør dem til en skrekk for alle riker på jorden på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem.
5For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det?
6Du forkastet meg, sier HERREN, og snudde ryggen til. Så strakte jeg hånden ut for å gjøre ende på deg; jeg var trett av å ha medynk.
7Jeg spredte dem med kasteskovl i byene i landet. Jeg gjorde folket mitt barnløst og lot det gå til grunne; det vendte ikke om fra veiene sine.
8Jeg gjorde enkene mer tallrike enn havets sand. Mot dem som var mødre til unge menn, sendte jeg en som herjet ved høylys dag. Brått lot jeg skrekk og redsel falle over dem.
9Selv hun som fødte sju barn, har visnet. Livsånden er gått ut av henne, solen hennes er gått ned mens det ennå var dag. Hun ble til spott og spe. Resten av folket gir jeg til sverdet foran fiendene deres, sier HERREN.
10Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann i strid og trette med hele landet. Jeg har verken gitt eller tatt opp lån, og enda forbanner de meg alle.
11I sannhet, HERRE: Har jeg ikke tjent deg til det gode, har jeg ikke bedt til deg da fienden kom, i nødens og trengselens tid?
12Kan en bryte i stykker jern, jern fra nord, og bronse?
13Rikdommen og skattene dine gir jeg til fri plyndring for alle dine synder i hele landet ditt.
14Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i et land du ikke kjenner. For min vrede flammer som ild, mot dere er den tent.
15Du vet det, HERRE. Husk meg og ta deg av meg! Gi meg hevn over dem som forfølger meg! Vær ikke så sen til vrede at jeg blir revet bort. Vit at jeg må tåle spott for din skyld!
16Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, HERRE, hærskarenes Gud.
17Aldri satt jeg og moret meg i lystig lag. For din skyld satt jeg ensom, du fylte meg med harme.
18Hvorfor er min smerte uten ende og såret mitt uhelbredelig? Det kan ikke leges. For meg er du blitt som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på.
19Derfor, så sier HERREN: Hvis du vender om, lar jeg deg vende tilbake. Du skal stå for mitt ansikt. Hvis du skiller ut det kostbare fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem.
20Jeg gjør deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, jeg vil frelse deg og berge deg, sier HERREN.
21Jeg vil berge deg ut av de ondes hånd og fri deg fra voldsmenns grep.