1For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil jeg ikke være rolig før hennes rettferd bryter fram som lysglans og hennes frelse flammer som en fakkel.
2Folkeslag skal se din rettferd og alle konger din herlighet. Du skal få et nytt navn som HERREN selv skal kunngjøre.
3Du skal bli en herlig krans i HERRENS hånd, et kongelig diadem i din Guds åpne hånd.
4Du skal ikke lenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For HERREN har deg kjær og vil ta landet til ekte.
5Som en ung mann gifter seg med en jomfru, skal dine sønner gifte seg med deg, som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.
6Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som påkaller HERREN, ikke unn dere ro!
7La ham ikke få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør henne til en lovsang på jorden.
8HERREN sverger ved sin høyre hånd og ved sin veldige arm: Jeg vil aldri mer gi kornet ditt til mat for fiendene dine, og ikke skal fremmede drikke den nye vinen som du har slitt for.
9Nei, de som høster, skal spise og prise HERREN. De som sanker, skal drikke i mine hellige tempelgårder.
10Fram, fram gjennom portene, rydd vei for folket! Bygg vei, bygg vei og rens den for stein! Reis et banner for folkene!
11Nå lar HERREN det høres til jordens ende: Si til datter Sion: Se, din frelse kommer! De han fikk som lønn, er med ham, de han vant, går foran ham.
12De skal kalles Det hellige folket, de som er løst ut av HERREN, og selv skal du kalles Den etterspurte, byen som ikke er forlatt.