1Stig ned, jomfru, sett deg i støvet, datter Babel! Sett deg på bakken uten trone, du kaldeer-datter. For du skal ikke lenger kalles den fine og bortskjemte.
2Ta håndkvernen og mal mel! Ta sløret bort, løft slepet opp, blott lårene, vad over elver!
3Din nakne kropp skal blottes, din vanære skal bli synlig. Jeg tar hevn og skåner ingen.
4Han som løser oss ut, HERREN over hærskarene er hans navn, Israels Hellige.
5Sitt i stillhet, gå inn i mørket, du kaldeer-datter! For du skal ikke lenger kalles dronning over kongeriker.
6Jeg ble harm på mitt folk og vanæret min eiendom. Jeg overga dem i dine hender. Du hadde ikke barmhjertighet med dem. På den gamle la du ditt tunge åk.
7Du sa: «For all tid skal jeg være evig dronning.» Du tenkte ikke over hvordan dette skulle ende.
8Og nå, hør dette, du som lever i overflod, som sitter i trygghet, som sier i ditt hjerte: «Jeg og ingen annen! Jeg skal ikke sitte som enke eller miste barn.»
9Men begge deler skal komme over deg, brått, på en eneste dag. Barnløshet og enkestand skal komme over deg i fullt mål tross dine mange trolldomskunster og kraftige besvergelser.
10Du var trygg i din ondskap. Du sa: «Ingen ser meg.» Din visdom og kunnskap førte deg vill, og du sa i ditt hjerte: «Jeg og ingen annen!»
11Det onde skal komme over deg, det kan du ikke trylle bort. Ulykken skal falle over deg, den kan du ikke sone deg fra. Brått kommer ødeleggelsen over deg, du vet ikke om den.
12Kom nå med dine besvergelser og alle dine trolldomskunster, som du har slitt med fra du var ung. Kanskje kan du få hjelp, kanskje kan du skremme ulykken bort?
13Du er blitt trett av mange slags råd. Nå får de komme og frelse deg, de som deler inn himmelen, gransker stjernene og måned for måned varsler hva som skal hende deg.
14Se, de blir som halm, ilden brenner dem opp. De kan ikke berge livet fra flammene. Dette er ikke glør til å varme seg ved, bål til å sitte foran!
15Slik går det med trollmennene som du har slitt for fra du var ung. De vingler hver til sin kant, det er ingen som frelser deg.