1Hør dette, dere prester, og lytt, du Israels hus, du kongehus, vend øret til! Dommen gjelder dere! For dere er blitt en snare for Mispa, et utspent nett på Tabor
2og en dyp fallgrav i Sjittim. Men jeg vil tukte dem alle.
3Jeg kjenner Efraim, og Israel er ikke skjult for meg. For nå har du drevet hor, Efraim, Israel har gjort seg uren.
4Gjerningene deres hindrer dem fra å vende om til sin Gud. For de har en horeånd i seg, og HERREN kjenner de ikke.
5Israels hovmod vitner mot ham. Israel og Efraim skal snuble i sin skyld. Også Juda skal snuble med dem.
6Når de kommer med sitt småfe og storfe for å søke HERREN, finner de ham ikke. Han har vendt seg bort fra dem.
7De har vært troløse mot HERREN, for de har fått barn som ikke er hans. Nå skal nymånen fortære både dem og det de eier.
8La hornet gjalle i Gibea, blås i trompet i Rama, løft hærrop i Bet-Aven! De er etter deg, Benjamin!
9Efraim skal legges øde den dagen straffen kommer, blant Israels stammer har jeg kunngjort det som står fast.
10Judas stormenn ligner slike som flytter grensesteiner, over dem vil jeg øse ut min harme som vann.
11Efraim er undertrykt, retten er knust, for han ga seg til å følge det som ingenting er.
12Jeg er som møll for Efraim, som råte for Judas hus.
13Og Efraim så sin sykdom og Juda sitt sår. Da gikk Efraim til Assur og sendte bud til storkongen. Men han kan ikke gjøre dere friske og ikke lege deres sår.
14Sannelig, jeg er som en løve mot Efraim, som en ungløve mot Judas hus. Jeg, jeg river i stykker og går min vei, jeg sleper bort, og ingen berger.
15Jeg vil vende tilbake til mitt sted inntil de erkjenner sin skyld og søker mitt ansikt. I sin nød skal de lete etter meg.