1Budskapet som profeten Habakkuk fikk se.
2Hvor lenge, HERRE, skal jeg rope uten at du hører, skrike til deg om vold uten at du frelser?
3Hvorfor lar du meg se urett? Hvordan kan du se på ulykke? Herjing og vold like ved meg, det blir strid, det kommer trette.
4Derfor er loven kraftløs, og retten når aldri ut. For den urettferdige omringer den rettferdige, derfor blir retten fordreid.
5Se på folkeslagene, se dere om, forvirr dere selv og vær forvirret! For i deres dager gjør jeg en gjerning, dere ville ikke tro det om det ble fortalt!
6Se, jeg reiser opp kaldeerne, det brutale og raske folkeslaget som farer vidt omkring på jorden for å innta boliger som ikke tilhører dem.
7Skremmende og fryktelige er de, deres rett og heder kommer fra dem selv.
8Raskere enn leoparder er hestene deres, villere enn ulver i ødemarken. Rytterne deres jager av sted, rytterne kommer fra det fjerne, de flyr som ørnen på jakt etter føde.
9Alle kommer for å gjøre voldsverk, de rykker fram i flokk, de samler fanger som sand.
10De gjør narr av konger og gjør fyrster til latter. De ler av hver festning, kaster opp en jordvoll og inntar den.
11Så drar de videre og blir borte som vinden. De fører skyld over seg. Deres styrke er deres gud.
12Er ikke du fra gammel tid, HERRE, min hellige Gud, du som aldri dør! HERRE, du har satt dem til å dømme, vår klippe, du har gitt dem fullmakt til å straffe.
13Øynene er for rene til å se det onde, ulykke orker du ikke å se på. Så hvordan kan du se på de troløse og tie når den urettferdige sluker den som er mer rettferdig enn han selv?
14Du gjør mennesket lik fisken i havet, lik kryp uten hersker.
15De drar dem alle opp med krok, haler dem inn med not og samler dem i garnet. Derfor gleder de seg og jubler.
16Derfor ofrer de til noten og tenner offerild for garnet. For fra dem får de rik fangst og fet mat.
17Skal de da alltid få tømme noten og uten medlidenhet gjøre ende på folkeslag?