1HERRENS ord kom til meg:
2Menneske, tal profetord og si: Så sier Herren GUD: Klag og skrik: For en dag!
3Dagen er nær, HERRENS dag er nær, en skytung dag. Tiden er inne for folkeslagene.
4Sverd kommer over Egypt. Rier av angst griper Kusj når egyptere blir drept, når rikdommene blir tatt fra dem og grunnmurene jevnet med jorden.
5Kusj og Put, Lud og alle ørkenfolk, Kub og menn fra land de står i pakt med, skal falle for sverd sammen med dem.
6Så sier HERREN: De som støtter Egypt, skal falle. Den stolte makten deres skal gå under. Fra Migdol til Syene skal de falle for sverd, sier Herren GUD.
7De skal legges øde blant land som er lagt øde, byene skal ligge blant ruinbyer.
8De skal kjenne at jeg er HERREN når jeg setter Egypt i brann, og når alle som hjelper det, blir knust.
9På den dagen skal budbærere fra meg dra ut med skip for å skremme det trygge Kusj. Rier av angst griper dem når dagen kommer for Egypt. For se, den kommer!
10Så sier Herren GUD: Jeg gjør ende på rikdommene i Egypt med hånden til Nebukadnesar, kongen i Babel.
11Han og hans folk med ham, brutale folkeslag, skal føres dit for å herje landet. De skal trekke sverd mot Egypt og fylle landet med falne.
12Jeg lar elvene tørke ut og gir landet i hendene på onde. Med fremmedes hånd ødelegger jeg landet og alt som fyller det. Jeg, HERREN, har talt.
13Så sier Herren GUD: Jeg lar avgudene gå til grunne og gjør ende på fillegudene i Nof. Det skal ikke lenger finnes noen fyrste fra Egypt. Jeg sprer frykt i landet.
14Jeg legger Patros øde, setter Soan i brann og feller dom over No.
15Jeg øser ut min harme over Sin, festningsbyen i Egypt, og ødelegger rikdommene i No.
16Jeg setter Egypt i brann, Sin skal vri seg i smerte, No skal stormes og Nof tas ved høylys dag.
17De unge mennene i On og Pi-Beset skal falle for sverd, og kvinnene må gå i fangenskap.
18I Tahpanhes blir dagen mørk når jeg bryter i stykker herskerstavene i Egypt så den stolte makten tar slutt. Skyer skal dekke byen, døtrene hennes må gå i fangenskap.
19Jeg feller dom over Egypt. De skal kjenne at jeg er HERREN.
20Det var i det ellevte året, på den sjuende dagen i den første måneden. HERRENS ord kom til meg:
21Menneske, jeg har brukket armen på farao, kongen i Egypt. Se, den er ikke forbundet så den kan bli frisk igjen. Ingen har lagt den i fatle så den blir sterk nok til å gripe sverdet.
22Derfor sier Herren GUD: Se, jeg kommer mot farao, kongen i Egypt, og brekker begge armene hans, både den sterke og den brukne. Jeg slår sverdet ut av hånden hans.
23Jeg sprer egypterne blant folkeslagene og strør dem ut i landene.
24Jeg styrker armene til kongen i Babel og gir ham mitt sverd i hånden, men faraos armer brekker jeg. Med banesår skal han sukke og stønne foran ham.
25Jeg styrker armene til kongen i Babel, men faraos armer skal synke. De skal kjenne at jeg er HERREN når jeg legger sverdet mitt i hånden på Babel-kongen og han retter det mot Egypt.
26Jeg sprer egypterne blant folkeslagene og strør dem ut i landene. De skal kjenne at jeg er HERREN.