1HERRENS ord kom til meg:
2Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de.
3Men du, menneske, pakk tingene dine for eksil og dra av sted om dagen rett for øynene på folk! Dra bort fra ditt bosted til et annet sted, rett for øynene på dem! Kanskje de da vil forstå at de er en trassig ætt.
4Tingene dine skal du bære ut om dagen, rett for øynene på dem, og selv skal du gå ut om kvelden, rett for øynene på dem, lik folk som blir bortført.
5Bryt hull i veggen rett for øynene på dem, og bær tingene dine ut gjennom det!
6Du skal ta dem på skulderen rett for øynene deres. I mørket skal du ta dem ut. Ansiktet skal du dekke til så du ikke ser landet. Slik gjør jeg deg til et varsel for Israels hus.
7Jeg gjorde som befalt. Om dagen bar jeg ut tingene mine som utstyr for eksil. Om kvelden brøt jeg meg hull i veggen med hendene. I mørket bar jeg ut tingene mine, jeg løftet dem opp på skulderen rett for øynene på dem.
8Om morgenen kom HERRENS ord til meg:
9Menneske! Har ikke Israels hus, den trassige ætten, spurt deg: «Hva er det du gjør?»
10Du skal si til dem: Så sier Herren GUD: Det du bærer på, er fyrsten i Jerusalem og hele Israels hus, de som er der.
11Si: Jeg er et varsel for dere. Som jeg har gjort, skal det også gjøres med dem: I eksil, i fangenskap skal de gå.
12I mørket skal fyrsten som er blant dem, ta tingene sine på skulderen og dra ut gjennom veggen. De skal bryte hull i veggen og føre ham ut. Ansiktet skal han dekke til så han ikke kan se landet med øynene.
13Jeg vil spenne ut mitt garn over ham, han skal fanges i mitt nett. Og jeg vil føre ham til Babel i kaldeernes land. Men det skal han ikke kunne se, og han skal dø der.
14Alle som er sammen med ham, medhjelperne og alle soldatene, vil jeg spre for alle vinder og forfølge dem med sverd.
15Da skal de kjenne at jeg er HERREN, når jeg sprer dem blant folkeslagene og strør dem ut i landene.
16Bare noen få av dem lar jeg slippe fra sverd og sult og pest, for at de skal fortelle om alle sine avskyelige handlinger blant folkene som de kommer til. Da skal de kjenne at jeg er HERREN.
17HERRENS ord kom til meg:
18Menneske! Skjelvende skal du spise ditt brød, og vannet skal du drikke med uro og angst.
19Og du skal si til folket i landet: Så sier Herren GUD om Jerusalems innbyggere i Israels land: De skal spise sitt brød med uro og drikke sitt vann med forferdelse. For landet og alt som er i det, skal ligge øde fordi alle som bor der, har brukt vold.
20De byene som nå er bebodd, skal legges øde, og landet skal bli en ødemark. Da skal dere kjenne at jeg er HERREN.
21Og HERRENS ord kom til meg:
22Menneske, hva er det for et ordtak dere har i Israels land? «Dagene blir mange, alle syn slår feil.»
23Derfor, si til dem: Så sier Herren GUD: Jeg vil gjøre ende på dette ordtaket så de ikke skal bruke det mer i Israel. Men si til dem: Dagen er nær, hvert syn slår til.
24For det skal ikke lenger være tomme syner og falske spådommer i Israels hus.
25Det er jeg, HERREN, som taler, og det ordet jeg taler, skal skje, det skal ikke utsettes lenger. For i din tid, du trassige ætt, taler jeg mitt ord og setter det i verk, sier Herren GUD.
26Og HERRENS ord kom til meg:
27Menneske, hør! Israels hus sier: «Synet han ser, gjelder langt fram, det er fjerne tider han profeterer om.»
28Derfor skal du si til dem: Så sier Herren GUD: Ingenting av det jeg har sagt, skal utsettes lenger. Når jeg taler et ord, skal det skje, sier Herren GUD.