1Noe vondt har jeg sett under solen, det hviler tungt på menneskene:
2Gud gir en mann både rikdom, formue og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke nyte noe av det, det blir en fremmed som bruker det opp. Dette er meningsløst, ja, bittert og vondt.
3En mann kan få hundre barn og leve i mange år. Men hvor lenge han enn lever — om han ikke har glede av sine goder og ikke engang får en gravferd, sier jeg at det ufullbårne fosteret er bedre stilt enn han.
4Forgjeves kommer det til verden, og i mørke går det bort, i mørke får det navnet sitt skjult.
5Solens lys har det ikke sett og aldri kjent. Likevel hviler fosteret bedre enn mannen.
6Selv om han levde i to ganger tusen år, fikk han ikke nyte livets goder. Går ikke alle til samme sted?
7Mennesket strever alltid for maten, men sjelens sult blir aldri stilt.
8Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren? Og hva hjelper det en fattig å vite hvordan han skal ferdes blant menneskene?
9Bedre det øynene ser enn det sjelen begjærer. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.
10Alt som er til, er nevnt med navn for lenge siden, det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere enn en selv.
11Jo flere ord, jo mer forgjeves er de! Hva gagn har mennesket av det?
12Ja, hvem vet hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de flyktige dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter dem under solen?