1Dette er den velsignelsen som gudsmannen Moses lyste over israelittene før han døde:
2HERREN kom fra Sinai, fra Se'ir strålte han fram for dem. I lysglans kom han fra Paran-fjellet med titusener av hellige, som strømmet fram på hans høyre side.
3Ja, han elsker sitt folk. Alle hans hellige er i hans hånd. De setter seg ved dine føtter og tar imot av dine ord.
4Moses ga oss en lov, en eiendom for Jakobs forsamling.
5Det sto fram en konge i Jesjurun da folkets høvdinger kom sammen med stammene i Israel.
6Måtte Ruben leve og aldri dø ut og hans menn bli tallrike!
7Dette sa han om Juda: HERRE, hør på Judas rop og la ham komme til folket sitt! Med hendene kjemper han for det. Vær hans hjelp mot fiendene!
8Om Levi sa han: Dine tummim og urim skal være hos din trofaste mann, han som du satte på prøve ved Massa og kjempet mot ved Meriba-kilden.
9Han sa om sin far og mor: «Jeg har aldri sett dem.» Han kjentes ikke ved sine brødre og ville ikke vite av sine barn. For de tok vare på ditt ord og vernet om din pakt.
10De skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. De skal bære fram røkelse til din nese og heloffer på ditt alter.
11HERRE, velsign hans kraft og ta vel imot hans henders verk! Knus hoftene på hans motstandere og fiender, så de aldri reiser seg mer!
12Om Benjamin sa han: HERRENS kjære venn bor trygt og sikkert. HERREN verner ham hele dagen, mellom skuldrene hans får han bo.
13Om Josef sa han: Måtte HERREN velsigne hans land med det beste fra himmelen, med dugg, og fra havdypet som ligger der nede,
14med den fineste avling som modnes i sol, og det beste som gror mens månen skifter,
15med det ypperste fra de eldgamle fjell, det aller beste fra de evige høyder,
16med alt godt som fyller jorden, og med velvilje fra ham som bodde i tornebusken. La dette komme over Josefs hode, over issen på ham som er fyrste blant sine brødre.
17Staselig er hans førstefødte okse, han har horn som en villokse; med dem kan han stange folkene ned like til jordens ender. Dette er Efraims titusener, Manasses tusener av menn.
18Om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, når du drar ut, gled deg, Jissakar, i dine telt!
19De ber folkene komme til fjellet, der bærer de fram rette offer. De suger til seg fra havets overflod og skatter skjult i sanden.
20Om Gad sa han: Velsignet er han som lar Gad få rom! Som en løvinne er Gad der han bor. Han river i stykker både arm og hode.
21Han valgte den beste del for seg selv, der fikk han lodd som en æret hersker. Når folkets høvdinger kom sammen, satte han i verk HERRENS rettferdighet og hans dommer i Israel.
22Om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer fram fra Basan.
23Om Naftali sa han: Naftali er mettet med HERRENS velvilje og fylt av hans velsignelse. Han tar land i vest og sør.
24Om Asjer sa han: Mest velsignet blant sønner er Asjer. Han skal være elsket av brødrene sine og dyppe sin fot i olje.
25Dine bommer skal være av jern og bronse. Som dine dager er, skal din styrke være.
26Ingen er som Jesjuruns Gud. Han rir fram over himmelen for å komme deg til hjelp, rir på skyene i sin velde.
27En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer. Han drev fienden bort for deg og sa: «Rydd ut!»
28Siden bor Israel trygt, Jakobs kilde har fred i et land med korn og ny vin, hvor duggen drypper fra himmelen.
29Salig er du, Israel. Hvem er som du? Du er et folk som er frelst av HERREN, ditt vernende skjold og ditt seirende sverd. Dine fiender skal krype for deg mens du går fram over deres høyder.