1Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn!
2La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror.
3HERRENS navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære!
4Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han.
5De som ikke er hans barn, bedro ham med sin onde ferd, en falsk og vrangsnudd slekt.
6Er det slik dere lønner HERREN, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far som skapte deg? Han formet deg og holder deg oppe.
7Husk de eldgamle dager, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, la ham fortelle deg, spør de gamle, la dem gi deg svar.
8Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner.
9HERRENS del er hans eget folk, Jakob er hans arvelodd.
10Herren fant ham i ørkenlandet, i den øde og hylende ørkenen. Han vernet ham, tok hånd om ham og voktet ham som sin øyensten.
11Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene.
12HERREN alene førte ham, ingen fremmed gud var hos ham.
13Han lot ham ri fram over landets høyder og lot ham spise av åkerens grøde, suge honning av berget og olje av den harde klippen,
14ga ham rømme fra buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og nyrefettet av hveten. Drueblod drakk du, skummende vin.
15Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og viste forakt for sin frelsende klippe.
16De gjorde ham sjalu med fremmede guder, gjorde ham rasende med det avskyelige.
17De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye guder som nylig var kommet, guder som fedrene ikke visste om.
18Klippen som fødte deg, brydde du deg ikke om, du glemte Gud, som fødte deg i smerte.
19Da HERREN så det, støtte han dem bort, for sønnene og døtrene hans hadde krenket ham.
20Han sa: Jeg vil skjule ansiktet for dem og se hvordan det går dem til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn uten troskap.
21De gjorde meg sjalu med guder som ikke er guder, med avguder gjorde de meg rasende. Så vil jeg gjøre dem sjalu med et folk som ikke er et folk, med et uforstandig folkeslag gjør jeg dem rasende.
22For i min harme har jeg tent en ild, den brenner helt til dødsrikets dyp. Den fortærer jorden og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll i brann.
23Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler mot dem.
24Kraftløse blir de av sult, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem villdyr med skarpe tenner og giftige ormer som kryper i støvet.
25Ute gjør sverdet barnløs, inne dreper redselen både ung gutt og jente, spedbarn og gråhåret mann.
26Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant mennesker.»
27Men jeg fryktet at fiendene skulle krenke meg, at motstanderne deres ville misforstå det og si: «Vår egen hånd er løftet, det var ikke HERREN som gjorde alt dette.»
28De er et folk uten råd som duger, og de har ingen innsikt.
29Var de vise, skjønte de dette og innså hvordan det går dem til slutt.
30Hvordan kan en mann forfølge tusen og to slå ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe har solgt dem, hvis ikke HERREN har oppgitt dem?
31For deres klippe er ikke som vår, det kan våre fiender dømme om.
32For deres vinstokk stammer fra Sodoma og fra terrassene i Gomorra. Deres druer er giftige, drueklasene beske.
33Slangegift er vinen deres, grufull gift fra ormer.
34Men alt dette er gjemt hos meg, forseglet i mitt forrådskammer
35til dagen som kommer med hevn og gjengjeld, den tid da de blir ustø på foten. Ja, ulykkesdagen nærmer seg, det som venter dem, kommer snart.
36Men HERREN vil skaffe sitt folk rett og ha medfølelse med sine tjenere, for han ser at deres makt er borte, det er ute med både fange og fri.
37Så spør han: Hvor er nå deres guder, klippen som de søkte tilflukt hos,
38de som spiste fettet av deres slaktoffer og drakk vinen fra drikkofferet? La dem reise seg og hjelpe dere, la dem gi dere ly og vern!
39Se nå, jeg er Han! Det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg tar liv og gir liv, jeg sårer og jeg helbreder, og ingen kan berge noe ut av min hånd.
40Jeg løfter hånden mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid,
41når jeg kvesser mitt lynende sverd og rekker hånden ut til dom, tar jeg hevn over motstanderne mine og gjengjelder dem som hater meg.
42Jeg gjør mine piler drukne av blod, blodet av falne og fanger, og lar mitt sverd fortære kjøtt, hoder av fiendens høvdinger.
43Pris hans folk, dere folkeslag, for han hevner sine tjeneres blod. Han tar hevn over fiendene og gjør soning for sitt land og folk.
44Moses kom og sa fram hele denne sangen, han og Josva, Nuns sønn, mens folket hørte på.
45Da Moses var ferdig med å si fram alle disse ordene for hele Israel,
46sa han: «Legg dere nå på hjertet alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde hvert ord i denne loven og leve etter dem.
47For dette er ikke tomme ord for dere, men selve livet. Ved disse ordene skal dere leve lenge i det landet dere skal innta når dere går over Jordan.»
48Samme dagen sa HERREN til Moses:
49«Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo som ligger i Moab, rett imot Jeriko. Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie.
50Og du skal dø på fjellet der du går opp, og bli forent med ditt folk, slik som din bror Aron døde på fjellet Hor og ble forent med sitt folk.
51Dette skjer fordi dere var troløse mot meg blant israelittene ved Meriba-kilden ved Kadesj i Sin-ørkenen og ikke helliget meg blant dem.
52Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme inn i det, inn i landet som jeg vil gi israelittene.»